Når de undertrykte reiser seg

I analysene til den etablerte venstresiden i vesten vil de mest revolusjonære delene av folket bestå av industriarbeidere, transport, håndverkere, lagerarbeidere og tilsvarende. Godt betalte menn i trygge og godt betalte stillinger som stemmer FrP eller AP.

Jeg velger å kalle dette "vulgærmarxisme", så forenklet marxisme at det ikke har noe med marxismen å gjøre.

Disse vulgærmarxistene bryr seg ikke om at de med størst interesse av å gjøre revolusjon, selv er de som må stå for revolusjonen. Faktum er at en håndtverker som tjener 400 000 årlig etter 3 år på videregående ikke har interesse av å velte det nåværende systemet. Hvis han trer inn i de revolusjonæres rekker vil det være av moralske grunner, i solidaritet med de undertrykte. "De undertrykte" er gjerne litt vanskelig å plassere, men de er svarte og befinner seg sannsynligvis i Afrika. Håndtverkeren sloss ikke lengre for sin egen frigjøring, men for andres og verken vil eller kan være hovedkraften i revolusjonen.

Her kommer Lenins analyse av arbeideraristokratiet inn. På grunn av det høyt utviklede kapitalistiske systemet vil Norge og andre imperialistiske land plyndre landene i sør for verdier. Disse verdiene brukes til å gjøre magene til herskerne enda større, men også til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Håndverkeren tilhører derfor et delvis oppkjøpt sjikt av arbeiderklassen og har personlig interesse av å opprettholde dagens utbyttersystem.

De har fagforeninger som er kontrollert av DNA, mens de sitter på toppen av kransekaka og ser ned på fattige, innvandrere, arbeidsløs ungdom, narkomane, psykisk syke.

Jeg ser derimot ned på håndtverkeren og vulgærmarxistene, som tror håndtverkeren kunne stå i spissen for en revolusjon (en revolusjon mot seg selv?). Vulgærmarxistene liker ikke de fattige, narkomane og de syke, de er ikke velartikluerte nok, pen nok i tøyet, håret er ikke stylet, de bruker ikke fremmedord og Karl Marx refererte nedlatende til dem som "filleproletarer". I realiteten er det her det revolusjonære potensiale ligger i den vestlige verden; en hær av sinte, stein gale, sultne, skittne unge folk som sier at nok er nok. For nok er virkelig nok.

Jeg har sett for mange venner gå til grunne fordi det å få dine rettigheter på NAV blir en fulltidsjobb, hvilket innebærer at dine psykiske problemer blir overtidsarbeid.

Jeg har sett for mange venner lagt i reimer og tvangsmedisinert på farlige medisiner fordi de, som alle andre mennesker, bærer i seg en frihetstrang.

Jeg har for mange venner som blir tatt med ned i kjelleren på politistasjonen og banket dritten ut av fordi de har en brukerdose heroin i lomma og fordi de ikke bukket og takket når politiet tok "friskmeldingen" deres.

Jeg har sett for mange somaliere som blir behandlet som dritt på NAV på grunn av hudfargen.

Jeg kjenner for mange kurdere som ikke får jobber på grunn av etternavnet sitt og velger derfor heller et liv som småkriminell.

Jeg ser for mange tiggere.

Dette er vold mot de undertrykte. Kanskje får vi et klapp på skulderen av vulgærmarxistene, men aldri en knytta neve og sann solidaritet. For ifølge dem er vi farlige: Marx sa jo at filleproletariatet kunne kjøpes opp og brukes mot det øvre lag av arbeiderklassen. Lite visste nok Marx at det noen århundrer seinere er det kjerneproletariatet som er kjøpt opp og som tilhører politisk de mest konservative og tildels reaksjonære delene av samfunnet.

Leon Trotsky gikk enda lengre enn Marx og ga oss nærmest skylden for at fascistene klarte å ta makta i Italia:
"Through the fascist agency, capitalism sets in motion the masses of the crazed petty bourgeoisie and the bands of declassed and demoralized lumpenproletariat -- all the countless human beings whom finance capital itself has brought to desperation and frenzy."

Og når vi gjør opprør blir vi fordømt av de samme "marxistene" for å ikke være organisert godt nok, for ikke ha gode nok strategier, synlige nok ledere. Selvfølgelig har vi ikke ledere! Vi er slitne, fysisk og psykisk nedbrutt, mange av oss går sultne. Det utøves vold mot oss på sykehusene, på politistasjonene, på sosialkontoret. Hvor skal disse lederene vokse frem? Hvor kom Robin Hood fra? Ifølge legenden var han en adelsmann som falt i unåde hos de andre adelige og begynte å stjele fra føydalherrene. Engels var fabrikkeier. Lenin kom også fra gode kår. Ledere vokser ikke ut fra et vakum og strategiene deres ble formet av kampen som ble ført .

Vi har derimot hatt gode politiske ledere. Ikke i Norge, der vulgærmarxistene skulle lede en revolusjon av industriarbeidere som, som vi vet, feilet, og alt vi sitter igjen med er det pene og strigla Rødt. Jeg snakker om Huey P. Newton, Fred Hampton, Assada Shakur og Mumia Abu Jamal, som på 60-tallet ble utnevnt til den største indre trusselen mot den amerikanske staten. Her snakker vi gutter og jenter som vokste opp i slummen, bevæpnet seg mot politiet og solgte Maos Lille Røde for å finansiere sine mange sosiale programmer blant de fattigste. Våre ledere ble drept, fengslet og gjort avhengig av heroin samtidig som at FBI floodet over slummiljøet med heroin for å ødelgge panterne. Dette er ledere som tok marxismen på alvor. Derfor ble de knust.

Frantz Fanon beskrev filleproletariatet som "one of the most spontaneous and the most radically revolutionary forces of a colonized people».

Å tro at Ola Håndtverkerer skal storme vinterpalasset med gevær og knytta neve tar ikke utgangspunkt i klasseforholdene i det norske samfunnet og er derfor umarxistisk. Men vi kan ikke avfeie kritikken fra vulgærmarxistene helt. Mangel på ledelse og dårlige strategier er hovedgrunnen til at ikke den franske staten ikke ble styrtet i 2005 eller 2007 eller 2009 da sultne og fattige ungdommer konfronterte statens voldsapparat. Og forklaringen på hvorfor herskerne i London fortsatt kan føre sin nyliberale krig mot de fattige.

Mens panterne ble drept, og Mumia kjemper for livet på death row, holder herskerklassen oss nede på langt mer slu og sofistikert vis i Norge. Våre ledere er sperret inne, tvangsmedisinert, desillusjonerte, avhengige av heroin, psykotiske, ødelagt og nedbrutt av NAV. Dette undertrykkelsesaparatet blir forbigått av venstresiden. De vil ikke ha noe med oss å gjøre der de sitter på fancy kafeer, nipper til 50-kroners kafe latte, spiser rekesmørbrød og diskuterer hvor fælt palestinerne har det.

Jeg vet jeg maler i mørke farger. Det er mulig jeg fornærmer endel lesere som har tiltro til både velferdsstaten og det etablerte venstre, at hvis bare Rødt får noen prosent til, bare de vinner LO-kongressen, bare byrådet i Oslo blir kastet - ja, så slipper vi til og med vold.

Og de ser ikke volden som blir begått mot oss hver eneste dag: Hver gang jeg lukker øynene kan jeg høre ropene fra jentene fra K2 som brutalt ble holdt i bakken av 4-6 store menn og båret inn i belterommet, der de ble lagt i belter: en på hver arm, en på brystet, en på magen et på hvert bein. Var de heldig måtte de ligge sånn noen timer – litt mer uheldig, i dager. Urinere i en potte, mates av en pleier. Sprøyte i låret med medisiner som ødelgger hodene deres. Deretter fulgte isolasjonen. Total isolasjon på et eget rom som ikke inneholdt annet enn en skomgummimadrass. Jeg lukker øynene og jeg hører de desperate ropene "hjelp meg! hjelp meg!". Og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg er så sliten.

Jeg skal ikke fortsette ved å fortelle om volden som de fattige utsettes for på Bergen politikammer, for det er ikke den typen vold denne teksten skulle handle om. Jeg skulle skrive om opprøret i Paris, England og Hellas om at de undertrykte reiser seg, at den etablerte venstresiden har sviktet, om hvor det revolusjonære potensiale i Europa ligger. Volden jeg vil skrive om rettes mot herskerne, der de undertrykte knuser staten og erobrer verden. Men før vi kommer dit må vi organisere oss, få tilbake verdigheten vår, fri oss fra kjemikalier som holder oss nede, bygge en hær av de sultne og slitne, først da kan vi bygge en verden med rom for alle.