Sheriffen og gjenglederen

Se for deg en sheriff som tilbyr en fremstående gjengleder følgende avtale: "Hvis du slutter å stjele fra naboene dine i tre måneder, så skal jeg gi deg førsteklasses våpen og hindre ethvert forsøk fra myndighetene på å rettsforfølge deg videre."

Det høres absurd ut, sant? Men prøv denne da: I bytte mot en midlertidig byggestans av ulovlige bosettinger på Vestbredden, har Barack Obama lovet og levere 20 F-32-jagerfly til Israel. Verdien på flyene er rundt 3 milliarder dollar. Fly Israel selvsagt kommer til å bruke til å drepe flere palestinere. Og ikke bare det, Obama har også lovet å dempe reaksjonene fra FN på Goldstone-rapporten, fortsette å legge ned veto mot Israel-kritiske resolusjoner vedrørende Israels massakrer mot nødhjelpsflåten i Gaza og fortsatt holde en beskyttende hånd over Israels massive atomvåpenarsenal.

Vi kan jo bare lure på hva fortsettelsen vil bringe. Kanskje Israel får Nobels fredspris til neste år?

Amalie

Jeg var på et sykehus, så mye var klart. Det var jul, det var også ganske klart. Hva jeg gjorde her var litt mer uklart. Det var gule vegger, det var ihvertfall klart.
Det var lange korridorer, blankpolert gulv, potteplanter som var av plastikk, alikevel gikk det ei jente rundt og vannet de. Hun hadde jo sine rutiner. Men jeg spaserer nå litt opp og ned i gangen filosoferer litt, tenker over de store spørsmål, som det heter.

Ei ung jente kommer ut av et rom i korridoren, jeg hilser høflig som en sann gentlemann. Armene hennes er fulle av arr og jeg kan kjenne på frykten hennes. Jeg har så lyst til å ta tak i hun i begge skuldrene og fortelle hun at hun er vakker, at hun er fin, at hun er verdifull. Men jeg gjør ikke det, istedet snur jeg meg idet hun går forbi og ser ryggen hennes som sakte beveger seg nedover i korridoren. Hun er skrøpelig for å være en sånn ung jente. Hun bærer smerte i sekken som om all lidelse i verden er hennes ansvar. Og kanskje det var dèt. Kanskje hun var senteret for all lidelse, all smerte og alt som gjorde vondt.

I så fall vil jeg løfte min hatt enda høyere neste gang hun går forbi, stille meg til tjeneste for hennes sak og bære min del av byrden. Ja, faktisk kreve å få lide sammen med hun.

Hun var en skadet fugl og jeg beundret henne.

Derfor fulgte jeg etter hun igjennom den gule gangen, forbi personalrommet der alle de ansatte satt og drakk kaffe. Her sitter de og koser seg mens denne jenta snart faller sammen av all smerten hun må bære. Istedet for å kjefte på de hever jeg hodet og hilser med hatten.

Jenta klarer nesten ikke å åpne den neste døren, hun er på vei inn til røykerommet og jeg kommer hun til undsettning og åpner døren helt for hun. Der blir vi stående å stirre på hverandre. - Hvem er du? spør hun etter en stund.

- Det er et veldig godt spørsmål, unge dame, svarer jeg og bukker respektfult.

- Du er morsom, sier hun og i ett brøkdel av et sekund kan jeg se antydning til et smil. Og bare antydningen gjør at jeg får bekreftet min tro på at jeg har et formål med å være her.

Når hun har tent opp sigaretten sin setter hun seg i en grønn stol som et plasert rundt et bord, med to askebegere og en avis. Jeg setter meg i stolen foran henne og forsøker å få blikkontakt. Hun stirrer ut igjennom vinduet der hun sitter med beina helt inn til magen. Hun er helt konturløs der hun sitter helt anonym. Armene hennes skjelver og hun kobler helt ut. Hun var redd, livredd.

Jeg fanger blikket hennes og jeg gransker det lenge. Jeg så langt inn i en uendelighet av tomhet, jeg så en kropp som hadde gitt opp, en sjel som hadde blitt kjørt igjennom en kjøttkvern. Men nysjerrig er hun. Nysjerrig på meg? Hun tar ihvertfall og gir meg en sigarett, som jeg tenner opp etterfulgt av en lang hostekule. Hun sier hennes navn er Amalie.
Og igjen kan jeg se en antydning til smil, før hun igjen faller inn i sine egne tanker. Hun må nok løse verdens problemer der hun sitter, for så utmattet er hun.

Jeg tar et nytt trekker av røyken og får enda en hostekule. Og igjen gir hun meg blikkontakt.

- Jeg er ikke helt vant med å røyke sigaretter, sier jeg. - Faktisk har jeg ikke gjort det siden barneskolen, når vi gjemte oss i en skog like ved skolen og røyket. Jeg husker at jeg spydde og var dårlig hele neste dag. Ja, du kan tro moren min var sint.
- Du er ikke som de andre, ikke så full av deg selv, sier hun så med helt feil tonefall som om det nesten kunne høres ut som en anklage.
En høy og stor mann står midt i rommet, han må ha kommet inn mens vi snakket for jeg la ikke merke til han før nå. Jeg merket det først på Amalie for jeg kunne se at hun ble anspent. Først henvender han seg til meg: - ansatte har ikke lov å røyke på røykerommet, vi må gå utenfor.
Jeg kan se at Amalie spenner musklene enda mer og jeg kan kjenne på frykten hennes. - Du skal inn på rommet ditt, du er skjermet.
- Nei, nei, svarer Amalie.
- Hvorfor ikke? spør den store mannen.
- Fordi det er en begravelse der.
- Hvem sin begravelse er det da? spør mannen mens han himler med øynene.
- Min, presser hun spakt ut.
Uten noen forvarsell begynner han å dra i jenta, mens hun dytter han vekk. Hun veier nok ikke mer enn 60 kilo, men alikevel klarer hun å dytte han vekk, gang på gang mens hun roper - Ikke ta på meg, gå vekk!
- Nei, nei! roper hun, høyere nå, mens mannen legger hun i bakken.
- Ta hun i beina, vi skal løfte hun inn på rommet.
- Nei, sier jeg.
Flere pleiere kommer til og de bærer hun ut av rommet. En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg tror jeg må finne meg en ny jobb, men det er ikke derfor jeg gråter.

Else

- Fuck you, din fitte! Det er sånn jeg pleier å begynne dagen. Klassen er ikke lengre overrasket over dette utbruddet mitt. Før lo i hvert fall guttene og jentene snudde seg mot meg der jeg sitter i mitt vante hjørne.

På rektors kontor er alt det samme som i går, og han stinker like mye hvitløk som han alltid gjør. Egentlig er rektor helt ok, midt oppi alt dette. Han er ikke som alle andre voksne i livet mitt, som forteller meg hvor dum jeg er. I hvert fall ikke alltid. Nå sukker han tungt og gransker blikket mitt inngående, jeg ser en annen vei og holder armene foldet. Han smiler og mumler noe om at det kanskje ikke er den beste dagen. Spør om jeg savner faren min. At jeg har sett gladere ut. At tristhet er forbigående og ting som regel ordner seg, bare vi gir det litt tid. At han har også opplevd smerte og sorg, men motgangen må jo også ta slutt en gang. Sant?
- Men du kan ikke bruke de ordene, for de sårer andre. Det vitner jo bare om et dårlig ordforråd og vi vet begge to at det ikke stemmer for deg.
Jeg bare stirrer nei i gulvet. Jeg vet at hvis rektoren holder på en halvtime til så slipper jeg å gå inn i klasserommet. Etterpå skal jeg jo snakke med damen fra PPT.
- Er du ikke enig da, Else?
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Denne mannen er ok, men jeg liker ham ikke og vil ikke gi inntrykk av å like ham heller.

Etter enda en lang tirade lar han meg gå ned til psykologdamen i PPT. De har kontorer et steinkast unna skolen. Jeg tenner på en sigarett og går litt sakte sånn at jeg er sikker på å komme litt for seint. Røyken smaker ikke godt, det er ikke derfor jeg røyker. Jeg drikker ikke fordi smaken er så deilig heller. Det er følelsen av å gjøre noe forbudt jeg liker, følelsen av å ikke være snill pike.
Jeg kommer inn på kontoret til PPT-damen femten minutter for seint. Hun sitter bak pulten sin med skeivt smil om munnen. - Frøken presis, som vanlig, sier hun og sukker. Jeg setter meg på en stol foran henne og studerer rommet, selv om jeg allerede kan detaljene utenat.
- Du sier virkelig fuck off til hele verden med hele væremåten din, innleder hun. - Måten du kommer femten minutter forseint og lukter røyk, uten engang en unnskyldning.
- Tid er bare et begrep. Det er ikke viktig.
- For meg er det det.
- Fordi dere papirflyttere er tidsslaver. Det er dét som er skremmende, ikke at jeg kommer for seint.
- Det er tydelig at du har problemer med å tilpasse deg, jeg skjønner det. Men hvorfor denne fiendtligheten?
Jeg studerer skospissen min og lar henne ta en kunstpause.

- Du er tretten år og hele livet foran deg, forsøker hun seg. - Men denne oppførselen din kommer du ikke langt med når du blir voksen. Det finnes lover som må følges, rammer vi må tilpasse oss, normer. Vet du hva normer er?
- Det er det en gjeng med bedrevitere av noen mannsjåvinister har funnet ut er god takt og tone for unge piker som meg.
- Nettopp. Og hvorfor kan du ikke følge disse normene? Hvorfor sier du fuck you til alt og alle?
- Jeg sier bare fuck you til folk jeg ikke liker. Deg for eksempel.
Damen trekker pusten pusten dypt og sukker, legger hodet på skakke, retter seg opp i ryggen og tar opp håndleddet mitt. Hun ser på arrene mine, det de kaller rop om hjelp. - Er det deg selv du ikke liker? Er det derfor du oppfører deg sånn?
- Jeg gir faen jeg, svarer jeg.

På busstoppet tenner jeg en røyk og puster dypt. Konsentrerer meg. Dette er meg. Trivielle ting angår ikke meg.
Hjemme er alt det samme. Moren min traver manisk fram og tilbake, rydder, snakker til seg selv, kjefter på folk som ikke er der. Lager middag til tre, som alltid. Hun oppdager meg ikke, så jeg går inn på rommet mitt. Jeg tar frem 'Life is a lonely hunter'. Den handler om de usynlige menneskene, de vi ikke ser. Men de er der likeså, uansett hvor mye de blir ignorert. Jeg liker den boken, har lest den flere ganger og får aldri nok.
Hvis du vil slippe smerten med å være menneske må du gjøre deg om til et dyr, det sa min faren min da jeg var liten. Den gang forstod jeg ikke hva han mente, men nå forstår jeg alt.

Døren går opp og litt lys slippes inn, men jeg behøver ikke åpne øynene, jeg kjenner jo lukten av billig brennevin.

Dagen vi alle ble palestinere

Et av de verste bildene fra Israels krig mot Gaza ved årskiftet 2008-2009 viser et smilende regjeringsmedlem fra EU på besøk i Israel. Han klapper Israels statsminister, Ehud Olmert, på ryggen, mens hvit fosfor brenner seg igjennom huden til palestinske barn, bare noen kilometer borte. Fra den norske regjering ble det uttrykt forferdelse over israels "voldsomme" reaksjon, men det ble alltid understreket at Israels "har rett til å forsvare seg". Derimot nevnes det ikke at Israel når som helst kunne stanset rakettene fra Gaza, Hamas holdt seg nemlig til våpenhvilen fra juni 2008, helt frem til Israel krenket avtalen november samme år.
Ingen vestlige regjeringer gjorde så mye som å heve et øyenbryn når Richard Goldstone, på oppdrag for FN, avdekket omfattende krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert drap på ubevæpna sivile. Og ikke nok med det: Etter Israels krig mot Gaza sendte EU-land og USA marinefartøy for å bidra til en blokade av Gaza.

Motstand og Hamas

Israel og deres støttespillere i Norge hevder at blokaden av Gaza er til for å stoppe smugling av våpen til Gaza. Det er ikke sant. Blokaden av Gaza handler om å straffe palestinerne fordi de i 2006 gjennomførte et lovlig valg – og valgte Hamas. At så mange palestinere i 2006 stemte på Hamas betyr ikke at palestinerne er blitt mer religiøse, det handler om hva Hamas står for. Hamas representerer motstandsvilje blant palestinere, hvor de sier til verden at "vi er villige til å sloss til døden for fedrelandet vårt". Blokaden er en kollektiv avstraffelse som bryter med folkeretten, og likevel har verken Norge eller andre vestlige land sendt hjelp til de beleirede områdene. At det er et spørsmål om kollektiv avstraffelse kommer klart fram av Dov Weisglass, rådgiver for den israelske regjeringen. I 2006 uttalte han at "Tanken er å sette palestinerne på en slankekur, men uten å la dem dø av sult". [1] Med dette som mål har blokaden vært en stor suksess. I følge flere utredninger opplever folket på Gazastripen en kraftig økning i underernæring, en underernæring som først og fremst rammer barn. Flere har mistet livet på grunn av manglende tilgang til helsehjelp.

Styrket Palestina-bevegelse

I mangel på klare protester fra styresmaktene har verdens befolkning organisert seg i avsky mot Israels okkupasjon og krigsforbrytelser, og den internasjonale bevegelsen for boikott av Israel har oppnådd mange nye seire. Nicaragua har kuttet alle diplomatiske bånd til Israel etter angrepet mot fredskonvoien, flere universiteter har brutt kontakt med Israelske universitet og diverse artister har nektet å gjennomføre konserter i Israel. I Norge har boikott Israel-bevegelsen presset fram et vedtak om å trekke ut pensjonsfondet ut fra noen bestemte Israelske selskaper. I tillegg sprer forbrukerboikotten seg blant vanlige folk.
Foreløpig er forbrukerboikott bare en symbolsk handling. Men et sted startet også boikotten av Sør-Afrika, som sakte, men sikkert ble bygget opp til en boikott-bevegelse på grasrotnivå i hele verden. Regjeringene fulgte senere. Som Henning Mankell sa da han ble løslatt fra Israelsk fangenskap: «Jeg tror vi må bruke erfaringene fra Sør-Afrika, hvor vi vet at sanksjonene hadde stor innvirkning.» [2] Motstanden mot Israel er i ferd med å bygge seg opp, og hjelpekonvoien Freedom Flotilla er noe av det modigste og beste Palestinabevegelsen har å by på.

Startgropen

Den globale boikott-bevegelsen av Israel er fortsatt liten i størrelse, men mye tyder på at Israel denne gangen har gått for langt. Selv om de fleste regjeringer ikke ennå er klar for å gå fra ord til handling, vil det voksende raseriet hos vanlige folk med tiden presse dem til å innføre økonomiske sanksjoner. Tiltross for desperate forsøk på å skjule hva som skjedde ombord på fredskonvoien tidlig 31.mai har Israel avslørt seg selv. Verden har sett den samme typen hensynsløse volden vi hørte Mads Gilbert fortelle om under krigen mot Gaza ved årskiftet 2008-2009, men denne gangen var det ikke bare palestinere som var ofre. Mennesker fra 32 land fra hvert kontigent ble utsatt for Israels militærmakt. Dette var dagen vi alle ble palestinere.

[1] http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/chronic-malnutrition-in-gaza-blamed-on-israel-1019521.html

2) http://www.nyhetskanalen.se/1.1662221/2010/06/01/infor_sanktioner_mot_israel

Elvis Costello boikotter Israel

I rekken av artister som har valgt å kanselere konserter i Israel, følger nå Elvis Costello. Avlysningen er en reaksjon på Israels krigsforbrytelser mot palestinerne. Tidligere har artister som Carlos Santana og rapperen Gil Scott-Heron valgt å avlyse konserter i landet.

Dette er enda en seier for den internasjonale boikott Israel-bevegelsen som ved siden av forbrukerboikott også kjemper for akademisk og kulturell boikott av Israel som virkemiddel, for å få avsluttet okkupasjonen av Palestina.

Apartheid i det hellige land

Det kan ikke være noen tvil om at Israels separasjonsystem er langt mer brutalt og undertrykkende enn det rasistiske regimet i Sør-Afrika.

Palestinere blir ofte støtt når du sammenligner Israels handlinger på Vestbredden med apartheidregimet i Sør-Afrika. Dette fordi det israelske systemet er så veldig mye verre. Det eksisterte ingen bosettere på frastjålet jord i Sør-Afrika. De ulovlige bosettingene på okkupert palestinsk jord blir knyttet sammen av et spesielt veisystem med fantastisk brede og gode veier. Hvis derimot en palestiner kjører på en av disse veiene blir kjøretøyet hans beslaglagt.

Daglig står palestinere ovenfor systematisk og overlagt ydmykelse og fornedring, ved de hundrevis av veisperringer håndhevet av israelske soldater.

Over hele spekteret blir palestinere behandlet som et folk uten noen som helst rettigheter. Israel kontrollerer vannet på Vestbredden og mens deres egne innbyggere har gedigne svømmebasseng, så har palestinerne vannkvoter og det er forbudt å grave brønner. Spør svarte i Sør-Afrika om de noen gang stod ovenfor en åtte meter høy betongmur som skilte landsbyer, jorder og veier. Palestinsk jord blir fortsatt hver dag beslaglagt for bruk av israelske settlere.

Og hva med de palestinske «innbyggerne» i Israel? Arabiske innbyggere kan f.eks. stemme, men må bære legitimasjon hvor det står at de er «arabere». De fleste blir tvunget til å bo i utelukkende arabiske landsbyer hvor nybygging er forbudt. De fleste arabere kan heller ikke jobbe for den israelske regjeringen. Skolene deres sultefores for midler, mens jødiske skoler har så godt som europeisk standard. Palestinske politiske partier kan ikke gå inn for endring i det sionistiske systemet som diskriminerer ikke-jøder. Den nåværende utenriksministeren Avigdor Leiberman har tatt bladet fra munnen og uttalt målet til skiftende israelske regjeringer: Å fordrive alle palestinere fra Israel.

Israelsk eksklusivitet

Denne moralsk frastøtende politikken blir ofte rettferdiggjort ved å henvise til holocaust. Dermed kan ingenting kritisk sies om Israel, fordi jødene gjennomgikk forferdelige grusomheter. Disse grusomheter var så utenkelige at ingen annen urettferdighet kan sammenlignes – dermed kan Israel bruke alle tenkelige måter for å overleve.

Israel har alltid framstilt seg selv som en lidende demokratiforkjemper, beleiret av fiendtlige arabiske stater. Enda Israel er den fjerdestørste militærmakt i verden, med USA som sin nærmeste alliert, og at det ikke er en enste arabisk stat med invasjonsplaner.

Israelere og deres tilhengere viser til antisemittisme og jødehat fra arabere, for å rettferdiggjøre deres system. Men de tilslører deres eget hat mot palestinerne. For å fortsette deres okkupasjon og brudd på menneskerettighetene, må de holde liv i troen på dem selv som «det eneste demokratiet i Midtøsten», som av definisjon ikke kan utføre ondskap.

Og allikevel florerer ondskapen. Noe jeg ikke klarer å glemme foregikk under den første intifadaen hvor mange palestinske guttunger, mange så unge som ni til ti år, ble summarisk henrettet av israelske soldater (mange av de bare ungdommer selv) fordi de kasta stein på okkupasjonssoldatene. Disse barna ble skutt i pannen av israelske snikskyttere. I boken Palestinian Children and Israeli State Violence skriver James A. Graff at israelske soldater drepte 138 barn mellom 1987 og 1989. Tallet på barn som ble alvorlig skadet anslås til 30.000.

Det finnes f.eks. videodokumentasjon på at israelske soldater knuser armen til en ung mann med en stor stein. [1] Soldatene fulgte bare ordrene til forsvarsminister Yitzhak Rabin, som påla sine soldater å brekke bein eller armer på de palestinske steinkasterne. [2] Hvilke annen «demokratisk» stat i verdens kunne stått bak slike groteske overgrep?

Jeg har ofte lurt på hva som går igjennom hodet på snikskyttere som dreper ungdommer med et skudd i pannen. Hvordan føles det å drepe ubevæpnede ungdommer?

«Vi gjør det fordi vi kan»

Våren 2009 ble det avdekket i israelske aviser overgrep begått av israelske styrker. Historien ble fortalt av soldater i en gruppediskusjon på en israelsk høyskole. Et av tilfellene involverte mor og to barn som hadde misforstått ordre fra en gruppe israelske soldater. De hadde beveget seg i feil retning når de ble beordret om å forlate huset sitt, og en israelsk snikskyter åpnet ild. Alle tre ble drept. Patruljelederen svarte med samme mynt som den israelske staten, vell å merke tilslørt: «Livet til palestinerne, vel … det er noe mye mindre viktig enn livene til våre soldater».

En annen historie som en gjengitt i nettavisen The Star forteller historien om en militærleder, som ga ordre om å drepe en eldre kvinne som gikk forbi. Artikkelen forteller også en historie om militære som skriver «død over araberne» på vegger og raider hjem til palestinere hvor de tar fram familiebilder og spytter på de. «Vi gjør det fordi vi kan» skal militærlederen ha uttalt, ifølge artikkelen. [3]

Omtrent på samme tidspunkt skrev den israelske avisen Haaretz om noen t-skjorter som ble laget for soldater som hadde tjenestegjort i Gaza. Bildet på t-skjorten viste en gravid kvinnelig palestiner som trues med en rifle, med påskriften «1shot 2 kills». [4]

Dette er eksempler på hvordan staten Israel fornedrer og plager palestinere, og bør ikke komme som noen overraskelse. At skiftende israelske regjeringer helt siden 1948 har hatt som mål å plage palestinerne så mye til at de «frivillig» forlater landet, er veldokumentert av frivillige organisasjoner i området. At palestinerne fortsatt holder ut og ikke flykter fra denne grusomme israelske terroren, viser motet og styrken til det palestinske folket.


[1] http://www.youtube.com/watch?v=klMXpvOFuOQ

[2] http://www.mideastweb.org/bio-rabin.htm

[3] http://www.thestar.com/news/world/article/605363

[4]http://www.stumbleupon.com/url/news.sky.com/skynews/Home/World-News/Israeli-Army-T-Shirts-Mock-Killing-Palestinian-Women-And-Children-During-Gaza-Offensive/Article/200903315245946%253Flpos%253DWorld_News_Carousel_Region_2

USAs nederlag - en seier for verdens folk

Frigjøringsbevegelser kan ikke skisseres opp på skrivebord i vestlige land. Dette fordi frigjøringsbevegelser oppstår som følge av kulturelle og samfunnsmessige omgivelser i landene som opplever okkupasjon. Frigjøringsbevegelser oppstår ikke i et vakuum og kan ikke vurderes ut ifra europeiske forhold. De vil alltid være et produkt av tid og sted.

Derfor vil selvsagt den franske motstandsbevegelsen på 40-tallet se annerledes ut enn den serbiske motstandskampen et halvt århundre seinere. På samme måte hadde den amerikanske uavhengighetskampen religiøse overtoner, da USA den gang var full av puritanske tradisjoner.

Et frigjøringsprosjekt

Det finnes tusen gode grunner for hvorfor afghanere slutter opp om Taliban, som f.eks amerikanske bombeangrep som dreper sivile, en korrupt og udugelig quislingregjering i Kabul, generell lovløshet og narkotikahandel. Alt dette er grunner til å slutte seg til de krefter som jobber med å kaste ut okkupantene og deres lokale lakeier.

Taliban blir for mange afghanere ikke bare et frigjøringsprosjekt fra okkupasjonen, men et nytt håp for stabilitet i en tid der kaoset tar overhånd. For eksempel under den pågående offensiven til NATO-styrkene, der familier blir drept av amerikanske bomberaid, eller det faktum at quislingene i Kabul tjener store penger på korrupsjon og narkotikahandel, eller at Karzai nærmest er ærlig om at han bedriver valgfusk. Dette er grunnene til at frigjøringskampen styrker seg. Alt dette kunne vi nevnt før vi snakker om Talibans strenge tolkning av islam.

Videre har undertegnede påpekt i mange år hvordan supermakten USA ønsker å etablere permanente militærbaser i Afghanistan, for dermed kontrollere Sentral-Asia, Xinjiang-provinsen i Kina, Russland, Iran og Pakistan. Dette er fordi Afghanistan er ekstremt viktig i en geopolitisk sammenheng. Området inneholder også unnværlig olje- og gass-rikdommer, som er viktig for USA-imperialismens fortsatte dominans i verden.

Det som vi er nå er vitne til, er enda en stormakts nederlag i Afghanistan. Det spiller ikke noen rolle hvor mange offensiver som føres, eller hvor mange flere soldater som sendes. USA synker dypere og dypere ned i den afghanske hengemyra. Det finnes ikke noen grasiøs utgang på okkupasjonen for Obama, nederlaget er et faktum og spørsmålet er om han skal trekke seg ut nå mens han har noe verdighet i behold.

Klassisk geriljakrig

Taliban, på den andre siden, fører klassisk geriljakrig. De påfører fienden tap der den står svakt og involverer seg ikke i store militære trefninger. De utfører nålestikkoperasjoner som svekker fiendens moral og styrke. Taliban ser også ut til å ha et solid grep om sin tilhengerskare. Vi ser ingen interne stridigheter og maktkamper, som gjør at NATO ikke på noen måte kan ødelegge bevegelsen innenifra.

I korthet mener jeg at man slettes ikke behøver å slutte seg til islamismen til Taliban, for å glede oss over den mer og mer suksessfulle geriljakampen de fører for å kvitte seg med den fordervede utenlandske okkupasjonen. Dette er godt nytt for alle som ønsker seg en verden der USA-imperialismen ikke innehar rollen som "verdenspoliti". Nasjonal frigjøringskamp er rettferdig. Nasjonal frigjøringskamp er og blir en av de mange leddene som fører til folkets seier over imperialismen.

Afghanistan - bare en brikke i spillet

Selvom det ikke skrives om i norsk presse, pågår det en stor kamp mellom USA og Kina om hvem som skal være den dominerende nasjonen i sentral-asia. De to økonomiske stormaktene vet veldig godt at deres framtid som giganter avhenger helt av deres evne til å overta de kritisk små gjenværende olje- og gassressursene i regionen. Og enda en gang er Afghanistan blitt gjort til slagmark i stormaktene sitt geopolitiske spill.

Afghanistan har vært et veldig viktig land for skiftende administrasjoner i Washington. På 80-tallet pøste Ronald Reagan og hans administrasjon inn millioner av dollar til mudjahedin for å påføre Sovjet et nederlag i dette fjellrike landet som ingen imperier har klart å underlegge seg. Enten det var Djengis Khan eller det britiske imperiet, alle armeer som har prøvd å underlegge seg Afghanistan har blitt sendt hjem til lyden av afghanske gevær. Den gang var Afghanistan viktig for å kontrollere sentral-asia og dermed kontrollere en strategisk viktig del av verden. I dag er det USAs behov for olje og gass som er hovedmotivet bak krigen i Afghanistan.

Afghanistan har ikke olje, men det har kaspihavet og for å frakte olje fra Kaspihavet må USA har et stabilt Afghanistan. Til det trengs det en oljerørledning og et knust Taliban. I 2007 uttalte daværende statssekretær i USAs utenriksdepartement, Richard Boucher, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan slik at oljen kan flomme igjennom landet.[1] Det er ingen grunn til å tro at denne strategien han endret seg med Obama ved roret, siden olje og gass har vært drivkraften i USAs utenrikspolitikk i veldig mange år.

Den spesifikke oljerike regionen det her snakkes om inkluderer blant andre land som India, Pakistan, Afghanistan, Kina, Uzbekistan, Tajikistan og Turkmenistan. Russland som grenser til regionen og Iran er også nøkkelspillere. Transport av de kritisk viktig oljeressursene går igjennom allerede bygde oljerørlendinger og kampen om ny rørledninger er kritisk for hvem som skal kontrollere regionen i framtiden. For å skjønne den enorme omfanget denne kampen har, må vi først undersøke strategien som USA forfølger i Afghanistan og Pakistan.

President Obama snakker mye om sin opptrapping i Afghanistan, men strategien er bare en innledende fase i det my større bildet om sentral-asia. Den virkelige opptrappingen vil komme til å skje i nabolandet Pakistan, hvor USA vil bli mer involvert i å etablere et militært nærvær. Det har vært et konstant press fra den amerikanske administrasjonen på Pakistans regjering for å få Pakistan til å gjøre mer i kampen mot opprørere i Sør-Waziristan, en region nær den afghanske grensen hvor pakistanske Taliban har et fotfeste.

USA øker også sin bruk av droner mot deler av pakistans territorium med en delvis tillatelse fra det pakistanske militæret. Men tydeligvis er det ikke lenger nok, da det amerikanske forsvaret ønsker å utvide droneangrepene til Balochistan, den største provinsen i Pakistan. Hvis lederne i Pakistan tillater denne veldig aggressive bruken av droner, kan dette føre til krigsfare i hele Pakistan og en innenlandsk tragedie.

Det er derfor åpenbart i hvilke retning Obama beveger seg med den nye strategien i Afghanistan. Uten tvil er USA i ferd med å bli engasjert i enda en krig mot en suveren nasjon. Det er også klart at Obama fult og helt har overtatt George Bush sin doktrine med ”forbyggende krig”: I praksis betyr det å slå til innenfor grensene til enhver nasjon hvor haukene i Washington mener det befinner seg en ”fiende”.

De eksisterende oljerørene er i dag kun i stand til å frakte en brøkdel av potensialet for olje og gass til verdensmarkedet. Sentral-asiatiske nasjoner og Iran er veldig klar for å selge mer olje og gass. Mens USA, EU, Russland, India, Pakistan og Kina er veldig interessert i å kjøpe mer. Det eneste som hindrer den ønskede transporten av olje og gass er byggingen av nye oljerørledninger. Det er dette det nye sjakkspillet handler om og det er med dette bakteppet vi må forstå okkupasjonen av Afghanistan.

Grunnen til at USAs generaler forbereder seg på økte droneangrep mot Balochistan er fordi
dette området vil være et viktig transitkorridor for både naturgass og olje. Det er to planer for rørledninger som vil gå igjennom Balochistan, det ene prosjektet er ledet av Iran, som USA for alt i verden vil stoppe. Det andre prosjektet kalles TAPI etter de fire berørte landene
Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India, et prosjekt som USA er pådriver for. [2] Dessverre for USA er ikke Taliban på begge sider av grensen like samarbeidsvillge som regjeringene i de fire nevnte statene. Derfor må de knuses eller kjøpes opp. Noe som er enklere sagt enn gjort.

I Balochistan har Kina bygget en dypvannshavn som vil forsyne Xinjiang-provinsen med iransk og afrikansk olje [3]. Denne strategiske havnen sammen med togskinner og veier som forbinder Pakistan med Afghanistan og de sentral-asiatiske nasjonene vil gi Kina en viktig åpning til det sentral-asiatiske energimarkedet. Mens kineserne har lagt seg på en diplomatisk linje for å kontrollere disse viktige energiressursene har USA valg maktens og militarismens vei. Så langt kan vi vel nøkternt slå fast at kineserne leder i dette sjakkspillet om å kontrollere sentral-asia.

Så hvis noen fortsatt tror at okkupasjonen av Afghanistan handler om demokratispredning og kvinnefrigjøring, så må de tro om igjen. Okkupasjonens intensjoner er å kontrollere oljen og for dermed å dominere verden. Iran må slåes tilbake med alle tilgjengelige midler, det samme må kineserne som egentlig har de samme intensjonene som USA, men de har brukt en annen strategi.

Det som beskrives her er ikke en av mange teorier. Dette er veldokumenterte fakta som totalt ignoreres i vestlig media, men som skrives om på en daglig basis i store asiatiske nyhetsbyrå, for eksempel i det Hong Kong-baserte Asia Times. Det er ikke noen hemmelighet i Asia at denne kampen om energiressursene foregår.

På dette tidspunktet ser Kina ut til å seire i dette enorme sjakkspillet om fremtiden på grunn av deres tilsynelatende evne til å bruke diplomati for å sikre viktige ressurser, fremfor USA som tramper fram som en elefant i en glassbutikk.

[1] http://www.thestar.com/comment/article/481731
[2] http://rupeenews.com/2008/02/13/peace-in-swat-nato-impotence-iran-pakistan-china-ipc-pipeline-heralds-eviction-of-india-from-afghanistan-and-maybe-even-chahbahar/k