Ikke glem Palestina – Støtt motstandskampen!

Ti måneder er gått siden israels krig mot palestinerne i Gaza, hvor 1400 palestinere ble slaktet i den tre uker lange offensiven. I september kom den drepende FN-rapporten fra Richard Goldstone som i klare ordlag beskylder Israel for forbrytelser mot menneskeheten. Alikevel har ikke disse massakrene på uskyldige palestinere fått konsekvenser for staten Israel. Istedet fordømmer USA med Norge på slep Hamas, selvom det Hamas gjør er det etterhvert okkupert folk ville gjort – nemlig å gjøre motstand mot okkupantene.

For verken Hamas eller palestinerne generelt har utført vold mot noen fredsfull nasjon, de har heller ikke invadert noe land, fordrevet befolkningen og hevdet at det erobrede landet er deres. Palestinerne kjemper for å få vende hjem til deres hjemland, til byene deres, for å leve i trygghet og fred. Denne kampen er legitim ifølge internasjonal lov og apartheidstaten Israel – opprettet med folkemord og fordrivelse av hundretusner av palestinere, og hvor befolkningen deles opp i jøder og ikke-jøder – holder i strid med utallige FN-resolusjoner stadig Palestina okkupert. Motstand mot denne staten kan ikke kalles terrorisme, men en legitim motstandkamp. Hamas-regjeringen som fortsatt sitter i Gaza representerer det palestinske folks motstandsvilje og drøm om et fritt Palestina. Den må støttes.

For problemene i Midtøsten startet ikke med Gaza, problemet startet i 1948 da Palestina druknet i blod som et resultat av at den sionistiske staten Israel var opprettet på palestinsk land. Den etniske rensningen og fordrivningen av palestinere fra sine hjem har vært en bevisst strategi av skiftende politisk lederskap i Israel i de siste 60 årene. Som et resultat er hundretusenvis av palestinere blitt tvunget til å forlate sin jord og eiendom. Det tragiske flyktningproblemet var født.

Det er viktig å forstå at flyktningeproblemet er et direkte resultat av okkupasjonen av Palestina og opprettelsen av den illegitme staten Israel. Derfor kan ikke flyktningproblemet handle om at palestinske flyktninger skal få vende hjem og bo i den rasistiske apartheid-staten. Saken er at vi har med et folk som er blitt okkupert, fordrevet og fratatt sin identitet. Løsningen på flyktningeproblemet er derfor frigjøringskampens vei, gjennom å fjerne roten til hele denne katastrofen: staten Israel. For problemet er okkupasjonen.

Frigjøringskampen vil seire fordi palestinerne er sterke folk, modige folk. Historien har vist oss at det ikke alltid er nok for å seire over det store stygge monsteret sionismen representerer. Men at palestinerne har overlevd – og fortsatt kjemper – etter over ett halvt århundre med folkemord viser deres styrke og fasthet.

St. Pauli-tilhengere

Her er et bilde fra tilhengerne til det tyske fotballaget St. Pauli. Disse supporterne er kjent for sine venstredreide tilhengere med mange pønkere og tar et klart standpunkt mot rasisme, fascisme og sexisme. Derfor er de ofte i konflikt med nynazister og hooligans på bortekampene.
Klubben holder til i byen Hamburg og fansen er ofte å se i demonstrasjoner mot regjeringens nyliberale poltikk.
St. Pauli har også den største andelen kvinnelige fans i tysk fotball. Noe som viste seg i 2002 da en annonse for et manneblad ble fjernet fra stadioen fordi fansen reagerte på den sexistiske framstillingen av kvinner i annonsen.

Irak på vei mot frigjøring

Over 6 år er gått siden den ulovlige invasjonen av Irak. I dag kjemper det irakiske folk en heroisk kamp for sin frihet. Med sine AK47 og RPG-raketter fører den irakiske motstandsbevegelsen en krig mot qusling-regjeringen ledet av Nuri al-Malaki og de vil ikke gi opp før regjeringen er kastet og de siste amerikanske soldater har forlatt landet. Obama fryktet et nederlag i Irak og trakk ut deler av den amerikanske styrken, men kampen vil fortsette til alle utenlandske soldater forlater Irak. Fakta er at irakerne er iferd med å seire.

Irak vil igjen bli en suveren nasjon, et senter for antiimperialisme og arabisk motstandskamp.

Quslingene er ikke engang trygge i sin egen hule, som det spektakulære angrepet mot den Grønne Sone, dette enorme komplekset hvor den amerikanske ambassaden holder til, avslører. Den irakiske motstandsbevegelsen svømmer blant massene som fisken i vannet og retter sine dødelige angrep mot okkupantene og deres lakeier.

Men dette, leser, får du ikke lese om i vestlig media. Aviser og TV har ukritisk formidlet en amerikansk myte om noen bombeglade terrorister, uten å vurdere hvilke historiske og sosiale forhold som har skapt disse motstandsfolkene.
Akademiske studier i USA betrakter dem som nettopp motstandsfolk, ikke terrorister. Faktum er at det ikke bare er sunnimuslimer som utgjør motstanden, men også irakere som hører til alle etniske og kulturelle grupper som finnes i Irak. Akkurat nå er motstanden sterkest i Mosul og i Bagdad, men hele landet er i opprør mot en korrupt og udugelig regjering som bare tjener amerikanske interesser.

Mens motstandere av Irakkrigen er raske til å påpeke at USAs okkupasjon er feilslått, nøler de med å dra den åpenlyse konklusjonen: at den irakiske motstandsbevegelsen seirer. Observasjoner som det er bannlyst i vestlige media. Ideen om amerikansk ufeilbarlighet er en vel bevart myte, så selv om amerikanske tropper ble tatt på fersk gjerning mens de dyttet sine helikoptre ned i Euphrates-sjøen, ville media vridd på det og kalt det "en strategisk omgruppering".

Norge deltar i opplæringen av irakiske soldater som støtter opp om qusling-regjeringen og deltar derfor på feil side i krigen. En krig som vi vet har kostet over 130 000 irakiske liv, har innebåret omfattende tortur av krigsfanger, samt massakrer som i Falluja og Ramadi, hvor USA anvendte napalm og utarmet uran. Enorme konsentrasjonsleire er skapt, hvor tusener av irakere sitter fengslet uten å vite hva de er beskyldt for. Dette er problemer som er direkte knyttet opp mot okkupasjonen og som derfor ikke kan fjernes gjennom «valg», da politikerne som velges er med på å legitimere sekterisk oppsplitting og ødeleggelsen av Irak.

Den eneste kraften som kan forhindre oppløsning av Irak og borgerkrig i landet er motstandsbevegelsen. Denne bevegelsen har enorm folkelig oppslutning og har gjennom sin væpnede kamp sendt land etter land ut av «koalisjonen». Den kjemper en motstandskamp som er akkurat like legitim som den norske under tysk okkupasjon, og utfører daglig en rekke angrep mot okkupantene og dens irakiske kollaboratører. Dens mål er et fritt, uavhengig og forent og demokratisk Irak, uten imperialistisk tilstedeværelse.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

USA hevder de sloss for demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan, men 8 år ut i krigen er kvinner like undertrykt som de alltid har vært og landet styres av en klikk med korrupte krigsherrer. Og Norge er med på laget. Med 600 soldater, hvorav 150 er spesialsoldater som opererer i Kabul-regionen er Norge en av de største bidragyterne til okkupasjonen målt etter innbyggerantall, noe vi vet fordi norske politikere går rundt å skryter av det. Som om å delta i en folkerettstridig okkupasjon av et land langt vekk er noe å være stolt over! Dette militære eventyret koster årlig 750 millioner kroner, penger som mye bedre kan brukes i bistand og hjelpearbeid til afghanerne. Norge er altså i krig med NATO-emblem på armen.

Hvorfor er Afghanistan så viktig for NATO og USA? Jo, krigen handler i realiteten om olje, ikke afghansk, men de enorme oljeressursene i Kaspihavet. USA ønsker å bygge en oljerørledning gjennom Afghanistan. Det betyr at oljen må flomme gjennom provinsen Kandahar, Taliban sitt kjerneområde. I 2007 sa Richard Boucher, Statssekratær i USAs utenriksdepartement, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan sånn at oljen kan flomme igjennom landet. Olje og gass har motivert USA utenrikspolitikk i mange år. Frivillig eller ufrivillig er Norge med som en brikke i denne krigen om energiressurser.

Denne foreslåtte rørledningen kalles TAPI etter initialene fra de fire berørte landene (Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og India). 11 planleggingsmøter har blitt holdt de siste syv årene med den asiatiske utviklingsbanken som sponsor. Bygningstart er planlagt til neste år. Til tross for at våre ledere vet dette, unngår de diskusjoner om dette sensetive teamet.
Dette er sannheten om krigen. Det handler ikke om å bekjempe terrorisme eller bygge demokrati. Krigen er en kolonikrig der USA forsøker å underlegge seg Afghanistan for å kontrollere midtøstens og sentralasias olje- og gassressurser.

Midt oppi dette skal det avholdes presidentvalg 20.august. Motstandskampen anerkjenner ikke valget og har trappet opp sine aksjoner, samtidig som USA satt igang en enorm militærkampanje i Helmand-provinsen. Valget er bare et av USAs forsøk på å legitimere okkupasjonen og framstille seg selv som demokratiets forkjempere. Dette er bare et farsevalg der Hamid Karzai er en selvsagt vinner. Karzai er bare en lakei for USA-imperialismen, en nikkedukke for okkupantene.

Barack Obama har fortsatt i Bush sine fotspor og trapper nå opp krigen i et desperat forsøk på å knuse motstandsbevegelsen. I sør-afghanistan pågår omfattende terrorbombinger og militære operasjoner med sivilbefolknigen som fremste offer. Ingen må tro at denne opptrappingen vil føre til at motstanden forsvinner. Tvertimot. Det spiller ikke noen rolle hvor mange soldater som sendes inn, for jo flere okkupanter jo mer vil motstanden tilta og økes. Sovjet klarte ikke å hærta Afghanistan gjennom 10 lange år med langt flere soldater, hva får USA og NATO til å tro at de skal gjøre det så veldig mye bedre?

Ingen suksess

De amerikanske generalene skryter i disse dager over hvordan operasjonen i Helmand ikke har kostet afghanske menneskeliv, og det er jo sant. Men man må jo spørre: hvem sin skyld er det? Det er jo snarere motstandsbevegelsen som må få ros for at de ikke gikk inn i konfrontasjon med USA i byene, da dette ville føre til store sivile tap. USAs mål med offensiven var å knuse Taliban, og hvis Taliban hadde gjort som irakerne gjorde i Fallujah, blitt og kjempet - da ville USA ha smadret hele Helmand.

Nei, Taliban har lært av historien. De visste at store konfrontasjoner ville føre til store sivile tap, såvel som tap i egne rekker. De har ikke trukket seg ut fra Helmand, men svømmer blant befolkningen som fisken i vannet. Samtidig utfører de nålestikkangrep mot USA, klassisk geriljakrig: angrip fienden der den er svakest, unngå store konfrontasjoner.

Nå kommer også festtalene fra Helmand om hvilke suksess offensiven var, hvordan Taliban er drevet vekk og gjenoppbygningen kan starte. Men Taliban er ikke drevet fra Helmand. I sørlig Afghanistan kan man ikke isolere Taliban fra sivilbefolkningen, for Taliban er befolkningen. Det er vanlige folk som utgjør motstandsbevegelsen og det er vanlige folk som sloss mot USA.

NATO og USA har ikke seiret i Helmand, de har opplevd tapstall høyere enn noen annen måned i krigen. I juli mistet NATO 76 soldater og langt flere ble skadet, ett jagerfly og tre hellikoptere ble skutt ned. Halvveis ut i august har ytterligere 33 NATO-soldater mistet livet. Og dette er bare de offesielle tapstallene, det virkelige er nok lang høyere.

Det har ikke engang kommet store rapporter om tapstall blandt motstandsbevegelsen, sånn som USA fabrikerte tidligere i krigen. Antagelig har ikke Taliban mistet flere enn noen få, da angrepene mot NATO preges stort sett av veibomber mot konvoier og sjelden store konfrontasjoner med NATO-styrkene.

USA og NATO vinner ikke fram i Helmand-provinsen fordi de sloss mot et stammefolk som ikke lar seg beseire. Afghanerne lar seg ikke dominere av stormakter, en lekse som Sovjetunionen måtte lære på den harde måten. Jo flere soldater som sendes til landet, jo mer vil motstanden øke. Slik er mønsteret i alle geriljakriger.

SAM

Denne sangen blei skrivi på åttitallet etter at IRA kjøpte et stort parti med SAM-missiler - bakke-til-luftmissiler - fra Libya.
Opprinnelig prøvde IRA å skaffe våpen fra latinamerikanske våpenhandlere, men dette mislyktes og førte til fengslinger.

Sangen er en hyllest til IRA som endelig har skaffe seg ny våpen, nå kunne de skyte ned britiske helikoptre med stor styrke.
Dessverre blei ikke disse våpnene noen gang brukt. Hvorfor er usikkert.

Etter fredsavtalen blir det sagt at ETA kjøpte disse SAM-missilene av IRA. Det kan også hende at noen av missilene nå er i hendene på dissidentgrupper som Real IRA.

Up the 'RA!

Taliban svarer med gevær

Samtidig som Afghanistan-debatten raser i en rekke land, har NATO satt igang en offensiv i Helmand-provinsen. Iniviativet for å søke dialog med Taliban har vel neppe vært lengre unna. Midt oppi dette skal det i august avholdes valg i landet.

Lederen av Taliban, Mullah Omar, er nå senter for oppmerksomheten i disse viktige dagene for krigføringen i Afghanistan. Det pakistanske militæret sier at de kan stå som mellommenn for å hjelpe USAs president Barack Obama i et forsøk på å få en slutt på den åtte år lange konflikten.

Samtidig som det snakkes om forsoning og dialog, har USA satt igang en stor offensiv mot Taliban.

Det samme ser Mullah Omar, som neppe er interessert i samtaler. De siste månendene har han konsolidert sitt tak over de forskjellige mektige motstandsgruppene i Afghanistan og i Pakistans stammeområder. Motstandskampens mål er – som det har vært helt siden starten av krigen – en total militær seier mot de utenlandske troppene.

USAs offensiv i Helmand viser seg mislykket allerede før den er ordentlig igang. Halveis i juli har 56 NATO-styrker mistet livet, to helikoptere og to jagerfly er blitt skutt ned av motstandskampen.[1] Dette er høyere tapstall enn noen tidligere måned i krigen mot Afghanistan. Motstandskampen har benyttet et bredt spekter av geriljataktikker, men mest effektive er de fjernstyrte veibombene som er enkle og billige å produsere, og som samtidig påførerer okkupantene store slag i magen.

Taliban har igjen festet et grep rundt provinsene Ghazni, Logar og Wardak og regelrett paralysert de lokale qusling-myndighetene. [2] Guvernøren i Ghazni-provinsen unnslapp nettopp såvidt et angrep fra motstandsbevegelsen. I grense-provinser sånn som Kunar og Nuristan hvor NATO for bare for noen måneder siden erklærte seier, gjennom Operation Lion Heart, har nå Taliban gjenerobret..

Med nasjonale valg i Afghanistan neste måned har Pakistans militære satt fart på sine aksjoner. Landet har de siste årene blitt redusert til en klientstat for USA-imperialismen. Pakistan benyttes til å rydde opp i militante bevegelser i egne stammeområder, som fungerer som et samling- og rekrutteringsted for opprøret i Afghanistan.
Før angrepene 11. september og starten på «krigen mot terror» hadde Pakistans militære og etteretning gode kontakter til Taliban og andre islamistiske organisasjoner.

Sist uke gikk talsperson for pakistans etteretning ut og sa at Pakistan ikke bare var i kontakt med Mullah Omar, men de kunne også få ham til forhandlingsbordet sammen med USA. Abbas sa at i bytte for en slik rolle vil Pakistan ha innrømmelser fra Washington over Islamabads konflikt med India. [3] Som et svar har Richard Holbrooke uttalt at han ikke utelukket samtaler med Taliban. Avgjørelsen hviler derimot på Mullah Omar.

Forskjellige etteretningsgrupper, inkludert Pakistans, beskrev tidligere Afghanistans nasjonale motstandsbevegelse som underlagt styringen av forskjellige grupper. Disse inkluderte grupper i Kunar, Nuristan og Nangarhar, Haqqani-nettverket i Ghazni, Paktia og Khost og Nord-Waziristan i stammeområdene i Pakistan. Samtidig finnes det et nettverk i nordlige Afghanistan ledet av Gulbuddin Hekmatyar.

Det var en tidligere generell oppfatning at Mullah Omar, selv om han var en symbolsk og ideologisk leder, hadde blitt redusert til en regional leder av de sørvestlige afghanske provinsene, Kandahar, Helmand, Urzgan, Zabul og Farah. Selv om motstanden spredde seg over hele Afghanistan, var det trodd at den sentrale kommandolinjen som Taliban opparbeidet seg i 2006 var tapt og at kordineringen med de andre motstandsgruppene lå på et minimum. Denne oppfatningen spredte seg tidligere i år, på et tidspunkt da NATO sendte ytterlige forsterkninger til Afghanistan. Målet med forsterkningene var å utføre felles operasjoner med Pakistan for å hindre at motstandsfolk fra Pakistan krysset grensen.

Mens bombene raste over stammeområdene i Pakistan trengte de forskjellige motstandsgruppene hverandres hjelp og etablerte nye linjer for samarbeid og kordinering – og Mullah Omar ble igjen aktiv.

Som et svar ble det samlet sammen et Shura (stammeråd) i sørvest-Afghanistan som samlet sammen det som var av mostandsgrupper i de to landene. Mullah Omar sa på møtet at hver gruppe burde sette opp sin egen motstandstrategi og at hovedvekten skulle legges på å frigjøre Afghanistan.

Møte vedtok også å integrere flere smågrupper i provinsene Logar og Kabul til større grupper innad i Taliban. Tidligere mottok disse gruppene minimalt med finansiell støtte, men på grunn av deres strategiske posisjon vil de nå motta støtte fra Haqqani-nettverket. Deres mål er å utføre aksjoner mot NATOs forsyningslinjer, først og fremst fra Jalalabad til basen i Bagram som ligger like utenfor Kabul, hvor norske soldater er utplassert. [4]

I lys av disse utviklingene er det liten plass for en dialog med noen – og ihvertfall ikke med USA.

Etter Shuraet og den militære konsolideringen i Afghanistan har Mullah Omar sendt et klart signal til USA at en militær seier er det eneste alternativet for Taliban og at ingenting annet enn en total seier for motstandskampen kan kan få slutt på krigen.

[1] http://www.breakingnews.ie/world/eykfsneyauql/rss2/

[2] http://atheonews.blogspot.com/2009/07/report-taliban-captures-district-in-e.html

[3] http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/8154292.stm

[4] http://online.wsj.com/article/SB124562262680835357.html

Rettferdighet for Mumia?

27.mars henla den føderale ankedomstolen anken til Mumia Abu Jamal, som har vært på death row i 24 år for et drap han ikke begikk. Denne avgjørelsen gjør det klart at Mumia ikke kan få rettferdighet innenfor det eksisterende systemet, et system som planter falske beviser og dømmer en uskyldig mann til døden. Domfellelsen av Mumia viser hva dødsstraffen egentlig handler om: barbarisk raseri, lynsjing satt i system. Det er nå viktigere enn noen gang å vise støtte til Mumias kamp for frihet og kreve hans løslatelse!

Domfellelsen av Mumia er et rasistisk komplott mot en uskyldig mann, en revolusjonær, en mann som har stått for rettferdighet mot USA-imperialismen. Siden hans ungdom i Black Panther har han opplevd hat og forfølgelse fra staten, fordi han blir oppfattet som en sann representant for afroamerikanerne. Saken til Mumia viser hvor barbarisk dødsstraffen egentlig er, en instutisjonlisert statlig terror som har sine røtter i slaveri og lynsjing av svarte i sør-statene.

Dette kan være den siste juridiske anken for Mumia, og dermed gjennomføres ett av de verste justismord i nyere tid. Mumia er feilaktig dømt for drapet på en politimann i 1981. I 28 år har politiet, påtalemyndigheter, politikere og media skreket etter blod. Mumia, en revolusjonær journalist, er en trussel og et symbol på afroamerikansk enhet. Disse kreftene ønsker å drepe Mumia ikke bare for å få vekk hans stemme, men også for å sende et signal til svarte ungdommer og alle som våger å heve stemmen mot rasisme og undertrykking. Dommeren i saken, Albert Sabo, gjorde som han lovet da han i 2001 ble hørt si den klassiske setningen: “I’m going to help them fry the n----r.”[blythe.org/). En rasistisk jury, falske vitnesbyrd og trusler fra politiet var grunnlaget for domfellelsen av Mumia.

Både den statlige domstolen i Pennsylvania og den føderale domstolen har avslått å vurdere bevismateriale som tydelig slår fast av Mumia er uskyldig. Aller tydeligst er tilståelsen til Arnold Beverly, om at han - ikke Mumia - skjøt og drepte politimannen og at Mumia ikke hadde noe med drapet å gjøre.

Det eneste vitnet som hevder å ha sett Mumia med en pistol i hånden er Cynthia White, en prostituert som ble gitt tjenester av politiet for å ljuge. To månender etter Faulkners død laget politiet og påtalemyndighetene en historie om at Mumia innrømmet drapet mens hans nesten blødde ihjel på legevakten etter å ha blitt skutt og banket av politiet.

Domfellelsen og dødsstraffen er basert på politisk forfølgelse, en fortsettelse av USAs krig mot Black Panther-aktivister som førte til at 38 pantere og hundrevis andre ble fengslet og påfølgende regelrett terror mot svarte aktivister. Politiet og påtalemyndighetene lar seg ikke stoppe i deres kamp mot Mumia – de står ikke tilbake for skremming av vitner, forfalskning av bevis og en regelrett forfølging av alle som står opp og forsvarer Mumia. Nå er det viktigere enn noen gang å mobilisere støtte til kampen for Mumias frihet og vi må avvise en hver tillit til det korrupte og rasistisk rettsvesenet.

Skriv under på dette oppropet http://www.thepetitionsite.com/petition/148169316
Meld deg på epostlisten til støtte for Mumia ved å skrive en epost til alerts@freemumia.org

Lytt til Mumia' radiosendinger her:

http://www.prisonradio.org/mumia.htm

Maleren

Det stod en fyr og malte hos naboen
Jeg tilbød han en Seidel, han sa ja
Han hadde fine tenner

Klart vi kan!

Valget til EU-parlamentet var en skikkelig nedtur for venstresiden og ytre høyre vant seter i en rekke land.

Samtidig med valget til EU-parlamentet ble det avholdt lokalvalg i Irland. Republican Sinn Féin ble valgt inn i Co Galway, noe som er gode nyheter for republikkanerne. Jobben med å gjenoppbygge den republikanske bevegelsen er startet!

Dette er kanskje en kilde til inspirasjon for oss i Rødt også når vi går inn i en hektisk valgkamp. Bare ved å stole på egne krefter og organisere en grasrotkampanje der vi setter opp et klart skillelinje mellom oss og den etablerte "venstresiden" - kan vi komme inn med 2 på tinget.

Hvis vi gjør som Mimir Kristjansson mener og støtter den "rødgrønne-regjeringen" (som er verken rød eller grønn), vil partiet vårt ende opp som et haleheng til SV - og hva er da vitsen med å stemme på oss, når du får orginalversjonen til samme prisen? Vi må si "vi kan", så høyt som mulig, sånn at alle hører det.

Vi må si at vi ikke kan støtte en krigsregjering, en arbeiderfiendtlig regjering og en regjering som styrer på EØSs premisser. Istedet må vi bruke valgkampen på å mobilisere støtte til arbeidere som kjemper mot postdirektivet, for en levelig pensjon og hente soldatene hjem.

FrP-koden er sånn sett veldig enkel. Angrip og avslør sosialdemokratiet fra venstre, for det er sosialdemokratiets svik som gjør at ytre høyre har styrket seg så kraftig. Det er mitt tips til skoledebattantene også: Angrip regjeringen. Ikke end opp i en blokkdebatt mot FrP, for i en sånn situasjon drukner vi og ingen vil se forskjell på oss og de andre partiene på "venstresiden".

Irak vil seire

President Obama fortsetter i samme sporet som sin forjenger når han frir til kongressen for å bevilge ytterlige milliarder for å fortsette okkupasjonen av Irak og Afghanistan.

Et annet eksempel på Obamas' fortsatte krigspolitikk er hans besøk til Bagdad i april, der han hyllet de amerikanske soldatene for deres «extraordinary achievement» i Irak. Hvilke «prestasjon» var det Obama refererte til? At krigen mot Irak har kostet 1,5 millioner irakere livet og tvunget en sjettedel av befolkningen på flukt? Eller kanskje Obama refererer til den totale ødelggelse av iraks økonomi? Det finnes vel ikke et riktig menneske i verden som kan mene at dette er noen «prestasjoner».

USAs mål med sin utenrikspolitikk er verdenshegemoni. De har opprettet militærbaser i 150 land og de angriper suverene nasjoner som er «ulydige». Som Omar Barghouti, en palestinsk intelektuell, sa: «Ett og et halvt århundre etter at slaveriet offesielt ble opphevet, har de nye herskerne i USA planer om å gjenopprette det, bare på verdensskala denne gang.»

6 år etter invasjonen kontrollerer ikke USA engang Bagdad og de kommer aldri til å gjøre det. Dette skyldes ene og alene motstandskampen, som er fast bestemt på å kaste ut okkupantene og deres quslinger fra Irak.

Selvom de amerikanske soldatene gjemmer seg inne i militærbasene sine – i frykt for motstandsbevegelsen – så blir de fortsatt påført militære tap. Bare iløpet av mai ble det drept 25 soldater og mange flere ble såret. Totalt har okkupantene mistet 4627 soldater og 100 000 er skadd. I tillegg blir de amerikanske militærbasene og den Grønne Sone dagelig bombadert med Katusha-raketter.

For å forstå hvordan en så sterk motstandsbevegelse kan oppstå må vi tilbake i tid og se på et program som den irakiske hæren satt igang allerede i 1994. Visepresidenten Izzat al-Douri fikk i oppgave å opprette en hæravdeling som kunne drive motstandskamp mot utenlandsk invasjon. 6 millioner irakere ble trent til å kjempe en bygeriljakrig i den såkalte Al-Quds-hæren.

I 2002 marsjerte tusenvis av irakere med en AK-47 på skulderen, de gjorde seg klar til «den lange krigen» mot USA-imperialismen. Dette er iraks masseødeleggelsesvåpen. Mennesker, ikke våpen, som er istand til å utføre dødelige operasjoner mot okkupantene og som til slutt vil krones med seier. Den irakiske motstandskampen har enkle våpen, mens motparten jagerfly, tankser, missiler og moderne teknologi.

I juli 2003 da George Bush ble spurt om hva han mente om irakerne som gjorde motstand mot okkupasjonen, sa han: «Det er noen som tror at forholdene er sånn at de kan angripe oss i Irak. Mitt svar er «bring them on». Og det gjorde irakerne, med en styrke som ingen hadde forventet seg.