Mens analytikere i media diskuterer hvorvidt Twitter og Facebook er en utløsende faktor til opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika eller hvorvidt USA støtter oppunder de regionale diktaturene, så er én ting i hvert fall sikkert: de arabiske massene har fått nok.
Fra Tunisia spredde det seg et håp om at araberne opplever en politisk oppvåkning. Protestene vi har sett i landet, samt i Egypt, Jordan, Libya, Algerie og Yemen handler ikke bare om å avsette autoritære diktatorer. Opprørene handler om å avskaffe foreldete styringsformer hvor herskeren slipper å svare for noen og der den økonomiske politikken styres av herskerens egne forretningsinteresser.
Statlig undertrykkelse
Gjennom andre verdenskrig ble Tyrkia refererte til som "Europas syke mann". Men i det 21-første århundret spilte Tyrkia, Israel og Iran en dominerende rolle i regionen, mens pessimisme og usikkerhet preget de arabiske massene. Tiår med ofte brutal undertrykkelse mot borgerrettigheter, korrupt økonomisk politikk, statlig kontroll av media, ett-partistyre og etableringen av politistater bidro til å kvele arabernes drømmer om demokrati. Med unntak av Libanon har faktisk de arabiske landene aldri hatt demokratiske, ikke engang pluralistiske, styresett. I etterkrigstiden var det revolusjoner og kupp av de militære som innledet diktaturene. Kupp og kontra-revolusjoner, ofte blodige, som tilfellet var i Irak i 1958, gjorde at det sivile samfunn stilnet og tvang reformatorer til å rømme.
Ustabil økonomi
Fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979 styrket noen av disse militærdiktaturene som undertrykket sitt eget folk. Ettersom de støttet opp under fredsprosessen i Midtøsten ble de ”bestekompis” medWashington og ble stemplet som "moderate". Tunisia var et slikt land, et stoppested for Bush-administrasjonens embetsmenn i det de kalte et "korstog mot islam". I bytte ble Tunisia stemplet som "stabilt".
Men økonomien i Tunisia var aldri stabil. Vel har Tunisia vært et sekulært samfunn med lover som sikret kvinner rettigheter, men hva godt gjør disse lovene når universitetsutdannede ikke klarer å finne betydningsfullt arbeid? I byen Sidi Bouzid hvor revolusjonen startet, er arbeidsledigheten på 30 prosent. Når folk går sultne og ikke klarer å forsørge familiene sine, når deres frustrasjon ikke høres og tvinges til å se på mens den herskende eliten vokser seg mektigere og rikere, vil frustrasjonen til slutt koke over i raseri slik vi har opplevd de siste ukene.
Oppmøte overrasker arrangørene
I Egypt er det verken USA, Israel, WikiLeaks, Tweeter, Facebook eller utlendinger som har satt i gang protestene. Det var ikke det etter hvert så bekymrede Muslimske Brorskapet eller den udugelige politiske opposisjonen som samlet seg i gatene i Kairo, Alexandria, Mahala, Suez, og Ismailia. Inspirert av hendelsene i Tunisia mobiliserte folk på grunnplanet og samlet folk i gatene 25. januar, til og med organisatorene ble overrasket over oppmøtet. De siste årene har de små opposisjonsgruppene som Kefaya og 6.april knapt klart å samle noen hundre demonstranter, og vanligvis har demonstrantene vært utkonkurrert av svartkledde opprørspoliti. Denne gangen var bildet omvendt; sikkerhetsstyrkene var i suverent mindretall.
Historiene om Egypt og Tunisia er ikke så ulike. Som Tunisia opplevde Egypt tiår med økonomisk og politisk vanstyre, valgfusk (seinest ved parlamentsvalget i november i fjor) og uhemmet statlig korrupsjon gjorde at egyptere, unge og gamle, kvinner og menn, strømmet ut i gatene i en størrelsesorden som ingen hadde forventet.
Styrket patriotisme
Tiltross for tåregass og brutale sikkerhetsstyrker; vi kan se at en ny type patriotisme og stolthet er vekket til live blant egypterne. Ironisk nok var arabisk enhet noe man spøkte om i regionen, men i dag ser vi at mange arabere i andre land gir sin solidaritet til støtte folk folket i Tunisia og Egypt.
Egypt er det mest folkerike og innflytelsesrike arabiske landet, et sosio-politisk sentrum i den arabiske verden. Hendelsene der vil gjenlyde i regionen og skape krusninger i en langt større skala og betydning enn Tunisia. Vi har allerede sett at demonstrasjoner i Yemen har vokst i styrke.
Vestlig støtte?
Gjennom mange år har vestlige land brukt mangel på demokratiske reformer i Midtøsten og Nord-Afrika som pressmiddel for å manipulere diktatorene til å bøye seg for utenlandske interesser. Nå som de som de arabiske masser har reist seg mot sine lokale diktatorer, så skulle vi kanskje forvente at herskerne i Washington, London og Paris også stormer til barrikadene for å stå til tjeneste i deres kamp for demokratiske reformer?
