Irak på vei mot frigjøring

Over 6 år er gått siden den ulovlige invasjonen av Irak. I dag kjemper det irakiske folk en heroisk kamp for sin frihet. Med sine AK47 og RPG-raketter fører den irakiske motstandsbevegelsen en krig mot qusling-regjeringen ledet av Nuri al-Malaki og de vil ikke gi opp før regjeringen er kastet og de siste amerikanske soldater har forlatt landet. Obama fryktet et nederlag i Irak og trakk ut deler av den amerikanske styrken, men kampen vil fortsette til alle utenlandske soldater forlater Irak. Fakta er at irakerne er iferd med å seire.

Irak vil igjen bli en suveren nasjon, et senter for antiimperialisme og arabisk motstandskamp.

Quslingene er ikke engang trygge i sin egen hule, som det spektakulære angrepet mot den Grønne Sone, dette enorme komplekset hvor den amerikanske ambassaden holder til, avslører. Den irakiske motstandsbevegelsen svømmer blant massene som fisken i vannet og retter sine dødelige angrep mot okkupantene og deres lakeier.

Men dette, leser, får du ikke lese om i vestlig media. Aviser og TV har ukritisk formidlet en amerikansk myte om noen bombeglade terrorister, uten å vurdere hvilke historiske og sosiale forhold som har skapt disse motstandsfolkene.
Akademiske studier i USA betrakter dem som nettopp motstandsfolk, ikke terrorister. Faktum er at det ikke bare er sunnimuslimer som utgjør motstanden, men også irakere som hører til alle etniske og kulturelle grupper som finnes i Irak. Akkurat nå er motstanden sterkest i Mosul og i Bagdad, men hele landet er i opprør mot en korrupt og udugelig regjering som bare tjener amerikanske interesser.

Mens motstandere av Irakkrigen er raske til å påpeke at USAs okkupasjon er feilslått, nøler de med å dra den åpenlyse konklusjonen: at den irakiske motstandsbevegelsen seirer. Observasjoner som det er bannlyst i vestlige media. Ideen om amerikansk ufeilbarlighet er en vel bevart myte, så selv om amerikanske tropper ble tatt på fersk gjerning mens de dyttet sine helikoptre ned i Euphrates-sjøen, ville media vridd på det og kalt det "en strategisk omgruppering".

Norge deltar i opplæringen av irakiske soldater som støtter opp om qusling-regjeringen og deltar derfor på feil side i krigen. En krig som vi vet har kostet over 130 000 irakiske liv, har innebåret omfattende tortur av krigsfanger, samt massakrer som i Falluja og Ramadi, hvor USA anvendte napalm og utarmet uran. Enorme konsentrasjonsleire er skapt, hvor tusener av irakere sitter fengslet uten å vite hva de er beskyldt for. Dette er problemer som er direkte knyttet opp mot okkupasjonen og som derfor ikke kan fjernes gjennom «valg», da politikerne som velges er med på å legitimere sekterisk oppsplitting og ødeleggelsen av Irak.

Den eneste kraften som kan forhindre oppløsning av Irak og borgerkrig i landet er motstandsbevegelsen. Denne bevegelsen har enorm folkelig oppslutning og har gjennom sin væpnede kamp sendt land etter land ut av «koalisjonen». Den kjemper en motstandskamp som er akkurat like legitim som den norske under tysk okkupasjon, og utfører daglig en rekke angrep mot okkupantene og dens irakiske kollaboratører. Dens mål er et fritt, uavhengig og forent og demokratisk Irak, uten imperialistisk tilstedeværelse.