Ingen suksess

De amerikanske generalene skryter i disse dager over hvordan operasjonen i Helmand ikke har kostet afghanske menneskeliv, og det er jo sant. Men man må jo spørre: hvem sin skyld er det? Det er jo snarere motstandsbevegelsen som må få ros for at de ikke gikk inn i konfrontasjon med USA i byene, da dette ville føre til store sivile tap. USAs mål med offensiven var å knuse Taliban, og hvis Taliban hadde gjort som irakerne gjorde i Fallujah, blitt og kjempet - da ville USA ha smadret hele Helmand.

Nei, Taliban har lært av historien. De visste at store konfrontasjoner ville føre til store sivile tap, såvel som tap i egne rekker. De har ikke trukket seg ut fra Helmand, men svømmer blant befolkningen som fisken i vannet. Samtidig utfører de nålestikkangrep mot USA, klassisk geriljakrig: angrip fienden der den er svakest, unngå store konfrontasjoner.

Nå kommer også festtalene fra Helmand om hvilke suksess offensiven var, hvordan Taliban er drevet vekk og gjenoppbygningen kan starte. Men Taliban er ikke drevet fra Helmand. I sørlig Afghanistan kan man ikke isolere Taliban fra sivilbefolkningen, for Taliban er befolkningen. Det er vanlige folk som utgjør motstandsbevegelsen og det er vanlige folk som sloss mot USA.

NATO og USA har ikke seiret i Helmand, de har opplevd tapstall høyere enn noen annen måned i krigen. I juli mistet NATO 76 soldater og langt flere ble skadet, ett jagerfly og tre hellikoptere ble skutt ned. Halvveis ut i august har ytterligere 33 NATO-soldater mistet livet. Og dette er bare de offesielle tapstallene, det virkelige er nok lang høyere.

Det har ikke engang kommet store rapporter om tapstall blandt motstandsbevegelsen, sånn som USA fabrikerte tidligere i krigen. Antagelig har ikke Taliban mistet flere enn noen få, da angrepene mot NATO preges stort sett av veibomber mot konvoier og sjelden store konfrontasjoner med NATO-styrkene.

USA og NATO vinner ikke fram i Helmand-provinsen fordi de sloss mot et stammefolk som ikke lar seg beseire. Afghanerne lar seg ikke dominere av stormakter, en lekse som Sovjetunionen måtte lære på den harde måten. Jo flere soldater som sendes til landet, jo mer vil motstanden øke. Slik er mønsteret i alle geriljakriger.