Samtidig som Afghanistan-debatten raser i en rekke land, har NATO satt igang en offensiv i Helmand-provinsen. Iniviativet for å søke dialog med Taliban har vel neppe vært lengre unna. Midt oppi dette skal det i august avholdes valg i landet.
Lederen av Taliban, Mullah Omar, er nå senter for oppmerksomheten i disse viktige dagene for krigføringen i Afghanistan. Det pakistanske militæret sier at de kan stå som mellommenn for å hjelpe USAs president Barack Obama i et forsøk på å få en slutt på den åtte år lange konflikten.
Samtidig som det snakkes om forsoning og dialog, har USA satt igang en stor offensiv mot Taliban.
Det samme ser Mullah Omar, som neppe er interessert i samtaler. De siste månendene har han konsolidert sitt tak over de forskjellige mektige motstandsgruppene i Afghanistan og i Pakistans stammeområder. Motstandskampens mål er – som det har vært helt siden starten av krigen – en total militær seier mot de utenlandske troppene.
USAs offensiv i Helmand viser seg mislykket allerede før den er ordentlig igang. Halveis i juli har 56 NATO-styrker mistet livet, to helikoptere og to jagerfly er blitt skutt ned av motstandskampen.[1] Dette er høyere tapstall enn noen tidligere måned i krigen mot Afghanistan. Motstandskampen har benyttet et bredt spekter av geriljataktikker, men mest effektive er de fjernstyrte veibombene som er enkle og billige å produsere, og som samtidig påførerer okkupantene store slag i magen.
Taliban har igjen festet et grep rundt provinsene Ghazni, Logar og Wardak og regelrett paralysert de lokale qusling-myndighetene. [2] Guvernøren i Ghazni-provinsen unnslapp nettopp såvidt et angrep fra motstandsbevegelsen. I grense-provinser sånn som Kunar og Nuristan hvor NATO for bare for noen måneder siden erklærte seier, gjennom Operation Lion Heart, har nå Taliban gjenerobret..
Med nasjonale valg i Afghanistan neste måned har Pakistans militære satt fart på sine aksjoner. Landet har de siste årene blitt redusert til en klientstat for USA-imperialismen. Pakistan benyttes til å rydde opp i militante bevegelser i egne stammeområder, som fungerer som et samling- og rekrutteringsted for opprøret i Afghanistan.
Før angrepene 11. september og starten på «krigen mot terror» hadde Pakistans militære og etteretning gode kontakter til Taliban og andre islamistiske organisasjoner.
Sist uke gikk talsperson for pakistans etteretning ut og sa at Pakistan ikke bare var i kontakt med Mullah Omar, men de kunne også få ham til forhandlingsbordet sammen med USA. Abbas sa at i bytte for en slik rolle vil Pakistan ha innrømmelser fra Washington over Islamabads konflikt med India. [3] Som et svar har Richard Holbrooke uttalt at han ikke utelukket samtaler med Taliban. Avgjørelsen hviler derimot på Mullah Omar.
Forskjellige etteretningsgrupper, inkludert Pakistans, beskrev tidligere Afghanistans nasjonale motstandsbevegelse som underlagt styringen av forskjellige grupper. Disse inkluderte grupper i Kunar, Nuristan og Nangarhar, Haqqani-nettverket i Ghazni, Paktia og Khost og Nord-Waziristan i stammeområdene i Pakistan. Samtidig finnes det et nettverk i nordlige Afghanistan ledet av Gulbuddin Hekmatyar.
Det var en tidligere generell oppfatning at Mullah Omar, selv om han var en symbolsk og ideologisk leder, hadde blitt redusert til en regional leder av de sørvestlige afghanske provinsene, Kandahar, Helmand, Urzgan, Zabul og Farah. Selv om motstanden spredde seg over hele Afghanistan, var det trodd at den sentrale kommandolinjen som Taliban opparbeidet seg i 2006 var tapt og at kordineringen med de andre motstandsgruppene lå på et minimum. Denne oppfatningen spredte seg tidligere i år, på et tidspunkt da NATO sendte ytterlige forsterkninger til Afghanistan. Målet med forsterkningene var å utføre felles operasjoner med Pakistan for å hindre at motstandsfolk fra Pakistan krysset grensen.
Mens bombene raste over stammeområdene i Pakistan trengte de forskjellige motstandsgruppene hverandres hjelp og etablerte nye linjer for samarbeid og kordinering – og Mullah Omar ble igjen aktiv.
Som et svar ble det samlet sammen et Shura (stammeråd) i sørvest-Afghanistan som samlet sammen det som var av mostandsgrupper i de to landene. Mullah Omar sa på møtet at hver gruppe burde sette opp sin egen motstandstrategi og at hovedvekten skulle legges på å frigjøre Afghanistan.
Møte vedtok også å integrere flere smågrupper i provinsene Logar og Kabul til større grupper innad i Taliban. Tidligere mottok disse gruppene minimalt med finansiell støtte, men på grunn av deres strategiske posisjon vil de nå motta støtte fra Haqqani-nettverket. Deres mål er å utføre aksjoner mot NATOs forsyningslinjer, først og fremst fra Jalalabad til basen i Bagram som ligger like utenfor Kabul, hvor norske soldater er utplassert. [4]
I lys av disse utviklingene er det liten plass for en dialog med noen – og ihvertfall ikke med USA.
Etter Shuraet og den militære konsolideringen i Afghanistan har Mullah Omar sendt et klart signal til USA at en militær seier er det eneste alternativet for Taliban og at ingenting annet enn en total seier for motstandskampen kan kan få slutt på krigen.
[1] http://www.breakingnews.ie/world/eykfsneyauql/rss2/
[2] http://atheonews.blogspot.com/2009/07/report-taliban-captures-district-in-e.html
[3] http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/8154292.stm
[4] http://online.wsj.com/article/SB124562262680835357.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar