torsdag 25. februar 2010

Afghanistan - bare en brikke i spillet


Selvom det ikke skrives om i norsk presse, pågår det en stor kamp mellom USA og Kina om hvem som skal være den dominerende nasjonen i sentral-asia. De to økonomiske stormaktene vet veldig godt at deres framtid som giganter avhenger helt av deres evne til å overta de kritisk små gjenværende olje- og gassressursene i regionen. Og enda en gang er Afghanistan blitt gjort til slagmark i stormaktene sitt geopolitiske spill.

Afghanistan har vært et veldig viktig land for skiftende administrasjoner i Washington. På 80-tallet pøste Ronald Reagan og hans administrasjon inn millioner av dollar til mudjahedin for å påføre Sovjet et nederlag i dette fjellrike landet som ingen imperier har klart å underlegge seg. Enten det var Djengis Khan eller det britiske imperiet, alle armeer som har prøvd å underlegge seg Afghanistan har blitt sendt hjem til lyden av afghanske gevær. Den gang var Afghanistan viktig for å kontrollere sentral-asia og dermed kontrollere en strategisk viktig del av verden. I dag er det USAs behov for olje og gass som er hovedmotivet bak krigen i Afghanistan.

Afghanistan har ikke olje, men det har kaspihavet og for å frakte olje fra Kaspihavet må USA har et stabilt Afghanistan. Til det trengs det en oljerørledning og et knust Taliban. I 2007 uttalte daværende statssekretær i USAs utenriksdepartement, Richard Boucher, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan slik at oljen kan flomme igjennom landet.[1] Det er ingen grunn til å tro at denne strategien han endret seg med Obama ved roret, siden olje og gass har vært drivkraften i USAs utenrikspolitikk i veldig mange år.

Den spesifikke oljerike regionen det her snakkes om inkluderer blant andre land som India, Pakistan, Afghanistan, Kina, Uzbekistan, Tajikistan og Turkmenistan. Russland som grenser til regionen og Iran er også nøkkelspillere. Transport av de kritisk viktig oljeressursene går igjennom allerede bygde oljerørlendinger og kampen om ny rørledninger er kritisk for hvem som skal kontrollere regionen i framtiden. For å skjønne den enorme omfanget denne kampen har, må vi først undersøke strategien som USA forfølger i Afghanistan og Pakistan.

President Obama snakker mye om sin opptrapping i Afghanistan, men strategien er bare en innledende fase i det my større bildet om sentral-asia. Den virkelige opptrappingen vil komme til å skje i nabolandet Pakistan, hvor USA vil bli mer involvert i å etablere et militært nærvær. Det har vært et konstant press fra den amerikanske administrasjonen på Pakistans regjering for å få Pakistan til å gjøre mer i kampen mot opprørere i Sør-Waziristan, en region nær den afghanske grensen hvor pakistanske Taliban har et fotfeste.

USA øker også sin bruk av droner mot deler av pakistans territorium med en delvis tillatelse fra det pakistanske militæret. Men tydeligvis er det ikke lenger nok, da det amerikanske forsvaret ønsker å utvide droneangrepene til Balochistan, den største provinsen i Pakistan. Hvis lederne i Pakistan tillater denne veldig aggressive bruken av droner, kan dette føre til krigsfare i hele Pakistan og en innenlandsk tragedie.

Det er derfor åpenbart i hvilke retning Obama beveger seg med den nye strategien i Afghanistan. Uten tvil er USA i ferd med å bli engasjert i enda en krig mot en suveren nasjon. Det er også klart at Obama fult og helt har overtatt George Bush sin doktrine med ”forbyggende krig”: I praksis betyr det å slå til innenfor grensene til enhver nasjon hvor haukene i Washington mener det befinner seg en ”fiende”.

De eksisterende oljerørene er i dag kun i stand til å frakte en brøkdel av potensialet for olje og gass til verdensmarkedet. Sentral-asiatiske nasjoner og Iran er veldig klar for å selge mer olje og gass. Mens USA, EU, Russland, India, Pakistan og Kina er veldig interessert i å kjøpe mer. Det eneste som hindrer den ønskede transporten av olje og gass er byggingen av nye oljerørledninger. Det er dette det nye sjakkspillet handler om og det er med dette bakteppet vi må forstå okkupasjonen av Afghanistan.

Grunnen til at USAs generaler forbereder seg på økte droneangrep mot Balochistan er fordi
dette området vil være et viktig transitkorridor for både naturgass og olje. Det er to planer for rørledninger som vil gå igjennom Balochistan, det ene prosjektet er ledet av Iran, som USA for alt i verden vil stoppe. Det andre prosjektet kalles TAPI etter de fire berørte landene
Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India, et prosjekt som USA er pådriver for. [2] Dessverre for USA er ikke Taliban på begge sider av grensen like samarbeidsvillge som regjeringene i de fire nevnte statene. Derfor må de knuses eller kjøpes opp. Noe som er enklere sagt enn gjort.

I Balochistan har Kina bygget en dypvannshavn som vil forsyne Xinjiang-provinsen med iransk og afrikansk olje [3]. Denne strategiske havnen sammen med togskinner og veier som forbinder Pakistan med Afghanistan og de sentral-asiatiske nasjonene vil gi Kina en viktig åpning til det sentral-asiatiske energimarkedet. Mens kineserne har lagt seg på en diplomatisk linje for å kontrollere disse viktige energiressursene har USA valg maktens og militarismens vei. Så langt kan vi vel nøkternt slå fast at kineserne leder i dette sjakkspillet om å kontrollere sentral-asia.

Så hvis noen fortsatt tror at okkupasjonen av Afghanistan handler om demokratispredning og kvinnefrigjøring, så må de tro om igjen. Okkupasjonens intensjoner er å kontrollere oljen og for dermed å dominere verden. Iran må slåes tilbake med alle tilgjengelige midler, det samme må kineserne som egentlig har de samme intensjonene som USA, men de har brukt en annen strategi.

Det som beskrives her er ikke en av mange teorier. Dette er veldokumenterte fakta som totalt ignoreres i vestlig media, men som skrives om på en daglig basis i store asiatiske nyhetsbyrå, for eksempel i det Hong Kong-baserte Asia Times. Det er ikke noen hemmelighet i Asia at denne kampen om energiressursene foregår.

På dette tidspunktet ser Kina ut til å seire i dette enorme sjakkspillet om fremtiden på grunn av deres tilsynelatende evne til å bruke diplomati for å sikre viktige ressurser, fremfor USA som tramper fram som en elefant i en glassbutikk.

[1] http://www.thestar.com/comment/article/481731
[2] http://rupeenews.com/2008/02/13/peace-in-swat-nato-impotence-iran-pakistan-china-ipc-pipeline-heralds-eviction-of-india-from-afghanistan-and-maybe-even-chahbahar/k

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar