Jeg heter Murat Çalışkan, og jeg er valgets taper. Jeg skriver dette før valglokalene er stengt, før én stemme er telt opp, men jeg, vi, taper uansett. Det har seg sånn at alternativene til byråd i bergen består av enten de "borgerlige" eller de såkalte "rødgrønne" (R/SV/AP/SP). Jeg er en kommunist som er imot skatter, avgifter og offentlige inngrep, fordi jeg hater staten. Jeg er for at sosialhjelpen skal styrkes og for at bybanen bygges til alle bydeler med en gang. De borgerlige er for skatter og avgifter for vanlige folk, mens rikingene knapt betaler en krone. Med et såkalt rødgrønt byråd vil vi få enda høyere skatter og avgifter, frysing av sosialhjelpsatsene (som allerede er skammelig lave) og fortsatt utbygging av bybanen til Lagunen(!!!). Hva faen er Lagunen? Det er et kjøpesenter! Hva med å først bygge ut banen til der folk faktisk bor? Åsane, Loddiken og Dalen feks?
For folk som går på NAV og sliter med å få endene til å møtes, folk som ikke har jobb og ikke hadde klart å holde på en jobb hvis noen ga den til oss, for folk som liker rusen bedre enn et samfunn som ikke tar vare på folk, for innvandrere som ikke vil la seg assimilere og bli en svart utgave av Ola Nordmann, dere er valgets tapere. Vi kan ikke vinne et valg, fordi vi aldri kan stå på likefot med staten så lenge vi konkurrerer på deres premisser.
Vår styrke er at vi er mange, har ingen ting å tape, og hvis vi finner enhet er vi pokker så sterke.
tirsdag 13. september 2011
søndag 4. september 2011
Når de undertrykte reiser seg
I analysene til den etablerte venstresiden i vesten vil de mest revolusjonære delene av folket bestå av industriarbeidere, transport, håndverkere, lagerarbeidere og tilsvarende. Godt betalte menn i trygge og godt betalte stillinger som stemmer FrP eller AP.
Jeg velger å kalle dette "vulgærmarxisme", så forenklet marxisme at det ikke har noe med marxismen å gjøre.
Disse vulgærmarxistene bryr seg ikke om at de med størst interesse av å gjøre revolusjon, selv er de som må stå for revolusjonen. Faktum er at en håndtverker som tjener 400 000 årlig etter 3 år på videregående ikke har interesse av å velte det nåværende systemet. Hvis han trer inn i de revolusjonæres rekker vil det være av moralske grunner, i solidaritet med de undertrykte. "De undertrykte" er gjerne litt vanskelig å plassere, men de er svarte og befinner seg sannsynligvis i Afrika. Håndtverkeren sloss ikke lengre for sin egen frigjøring, men for andres og verken vil eller kan være hovedkraften i revolusjonen.
Her kommer Lenins analyse av arbeideraristokratiet inn. På grunn av det høyt utviklede kapitalistiske systemet vil Norge og andre imperialistiske land plyndre landene i sør for verdier. Disse verdiene brukes til å gjøre magene til herskerne enda større, men også til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Håndverkeren tilhører derfor et delvis oppkjøpt sjikt av arbeiderklassen og har personlig interesse av å opprettholde dagens utbyttersystem.
De har fagforeninger som er kontrollert av DNA, mens de sitter på toppen av kransekaka og ser ned på fattige, innvandrere, arbeidsløs ungdom, narkomane, psykisk syke.
Jeg ser derimot ned på håndtverkeren og vulgærmarxistene, som tror håndtverkeren kunne stå i spissen for en revolusjon (en revolusjon mot seg selv?). Vulgærmarxistene liker ikke de fattige, narkomane og de syke, de er ikke velartikluerte nok, pen nok i tøyet, håret er ikke stylet, de bruker ikke fremmedord og Karl Marx refererte nedlatende til dem som "filleproletarer". I realiteten er det her det revolusjonære potensiale ligger i den vestlige verden; en hær av sinte, stein gale, sultne, skittne unge folk som sier at nok er nok. For nok er virkelig nok.
Jeg har sett for mange venner gå til grunne fordi det å få dine rettigheter på NAV blir en fulltidsjobb, hvilket innebærer at dine psykiske problemer blir overtidsarbeid.
Jeg har sett for mange venner lagt i reimer og tvangsmedisinert på farlige medisiner fordi de, som alle andre mennesker, bærer i seg en frihetstrang.
Jeg har for mange venner som blir tatt med ned i kjelleren på politistasjonen og banket dritten ut av fordi de har en brukerdose heroin i lomma og fordi de ikke bukket og takket når politiet tok "friskmeldingen" deres.
Jeg har sett for mange somaliere som blir behandlet som dritt på NAV på grunn av hudfargen.
Jeg kjenner for mange kurdere som ikke får jobber på grunn av etternavnet sitt og velger derfor heller et liv som småkriminell.
Jeg ser for mange tiggere.
Dette er vold mot de undertrykte. Kanskje får vi et klapp på skulderen av vulgærmarxistene, men aldri en knytta neve og sann solidaritet. For ifølge dem er vi farlige: Marx sa jo at filleproletariatet kunne kjøpes opp og brukes mot det øvre lag av arbeiderklassen. Lite visste nok Marx at det noen århundrer seinere er det kjerneproletariatet som er kjøpt opp og som tilhører politisk de mest konservative og tildels reaksjonære delene av samfunnet.
Leon Trotsky gikk enda lengre enn Marx og ga oss nærmest skylden for at fascistene klarte å ta makta i Italia:
"Through the fascist agency, capitalism sets in motion the masses of the crazed petty bourgeoisie and the bands of declassed and demoralized lumpenproletariat -- all the countless human beings whom finance capital itself has brought to desperation and frenzy."
Og når vi gjør opprør blir vi fordømt av de samme "marxistene" for å ikke være organisert godt nok, for ikke ha gode nok strategier, synlige nok ledere. Selvfølgelig har vi ikke ledere! Vi er slitne, fysisk og psykisk nedbrutt, mange av oss går sultne. Det utøves vold mot oss på sykehusene, på politistasjonene, på sosialkontoret. Hvor skal disse lederene vokse frem? Hvor kom Robin Hood fra? Ifølge legenden var han en adelsmann som falt i unåde hos de andre adelige og begynte å stjele fra føydalherrene. Engels var fabrikkeier. Lenin kom også fra gode kår. Ledere vokser ikke ut fra et vakum og strategiene deres ble formet av kampen som ble ført .
Vi har derimot hatt gode politiske ledere. Ikke i Norge, der vulgærmarxistene skulle lede en revolusjon av industriarbeidere som, som vi vet, feilet, og alt vi sitter igjen med er det pene og strigla Rødt. Jeg snakker om Huey P. Newton, Fred Hampton, Assada Shakur og Mumia Abu Jamal, som på 60-tallet ble utnevnt til den største indre trusselen mot den amerikanske staten. Her snakker vi gutter og jenter som vokste opp i slummen, bevæpnet seg mot politiet og solgte Maos Lille Røde for å finansiere sine mange sosiale programmer blant de fattigste. Våre ledere ble drept, fengslet og gjort avhengig av heroin samtidig som at FBI floodet over slummiljøet med heroin for å ødelgge panterne. Dette er ledere som tok marxismen på alvor. Derfor ble de knust.
Frantz Fanon beskrev filleproletariatet som "one of the most spontaneous and the most radically revolutionary forces of a colonized people».
Å tro at Ola Håndtverkerer skal storme vinterpalasset med gevær og knytta neve tar ikke utgangspunkt i klasseforholdene i det norske samfunnet og er derfor umarxistisk. Men vi kan ikke avfeie kritikken fra vulgærmarxistene helt. Mangel på ledelse og dårlige strategier er hovedgrunnen til at ikke den franske staten ikke ble styrtet i 2005 eller 2007 eller 2009 da sultne og fattige ungdommer konfronterte statens voldsapparat. Og forklaringen på hvorfor herskerne i London fortsatt kan føre sin nyliberale krig mot de fattige.
Mens panterne ble drept, og Mumia kjemper for livet på death row, holder herskerklassen oss nede på langt mer slu og sofistikert vis i Norge. Våre ledere er sperret inne, tvangsmedisinert, desillusjonerte, avhengige av heroin, psykotiske, ødelagt og nedbrutt av NAV. Dette undertrykkelsesaparatet blir forbigått av venstresiden. De vil ikke ha noe med oss å gjøre der de sitter på fancy kafeer, nipper til 50-kroners kafe latte, spiser rekesmørbrød og diskuterer hvor fælt palestinerne har det.
Jeg vet jeg maler i mørke farger. Det er mulig jeg fornærmer endel lesere som har tiltro til både velferdsstaten og det etablerte venstre, at hvis bare Rødt får noen prosent til, bare de vinner LO-kongressen, bare byrådet i Oslo blir kastet - ja, så slipper vi til og med vold.
Og de ser ikke volden som blir begått mot oss hver eneste dag: Hver gang jeg lukker øynene kan jeg høre ropene fra jentene fra K2 som brutalt ble holdt i bakken av 4-6 store menn og båret inn i belterommet, der de ble lagt i belter: en på hver arm, en på brystet, en på magen et på hvert bein. Var de heldig måtte de ligge sånn noen timer – litt mer uheldig, i dager. Urinere i en potte, mates av en pleier. Sprøyte i låret med medisiner som ødelgger hodene deres. Deretter fulgte isolasjonen. Total isolasjon på et eget rom som ikke inneholdt annet enn en skomgummimadrass. Jeg lukker øynene og jeg hører de desperate ropene "hjelp meg! hjelp meg!". Og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg er så sliten.
Jeg skal ikke fortsette ved å fortelle om volden som de fattige utsettes for på Bergen politikammer, for det er ikke den typen vold denne teksten skulle handle om. Jeg skulle skrive om opprøret i Paris, England og Hellas om at de undertrykte reiser seg, at den etablerte venstresiden har sviktet, om hvor det revolusjonære potensiale i Europa ligger. Volden jeg vil skrive om rettes mot herskerne, der de undertrykte knuser staten og erobrer verden. Men før vi kommer dit må vi organisere oss, få tilbake verdigheten vår, fri oss fra kjemikalier som holder oss nede, bygge en hær av de sultne og slitne, først da kan vi bygge en verden med rom for alle.
Jeg velger å kalle dette "vulgærmarxisme", så forenklet marxisme at det ikke har noe med marxismen å gjøre.
Disse vulgærmarxistene bryr seg ikke om at de med størst interesse av å gjøre revolusjon, selv er de som må stå for revolusjonen. Faktum er at en håndtverker som tjener 400 000 årlig etter 3 år på videregående ikke har interesse av å velte det nåværende systemet. Hvis han trer inn i de revolusjonæres rekker vil det være av moralske grunner, i solidaritet med de undertrykte. "De undertrykte" er gjerne litt vanskelig å plassere, men de er svarte og befinner seg sannsynligvis i Afrika. Håndtverkeren sloss ikke lengre for sin egen frigjøring, men for andres og verken vil eller kan være hovedkraften i revolusjonen.
Her kommer Lenins analyse av arbeideraristokratiet inn. På grunn av det høyt utviklede kapitalistiske systemet vil Norge og andre imperialistiske land plyndre landene i sør for verdier. Disse verdiene brukes til å gjøre magene til herskerne enda større, men også til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Håndverkeren tilhører derfor et delvis oppkjøpt sjikt av arbeiderklassen og har personlig interesse av å opprettholde dagens utbyttersystem.
De har fagforeninger som er kontrollert av DNA, mens de sitter på toppen av kransekaka og ser ned på fattige, innvandrere, arbeidsløs ungdom, narkomane, psykisk syke.
Jeg ser derimot ned på håndtverkeren og vulgærmarxistene, som tror håndtverkeren kunne stå i spissen for en revolusjon (en revolusjon mot seg selv?). Vulgærmarxistene liker ikke de fattige, narkomane og de syke, de er ikke velartikluerte nok, pen nok i tøyet, håret er ikke stylet, de bruker ikke fremmedord og Karl Marx refererte nedlatende til dem som "filleproletarer". I realiteten er det her det revolusjonære potensiale ligger i den vestlige verden; en hær av sinte, stein gale, sultne, skittne unge folk som sier at nok er nok. For nok er virkelig nok.
Jeg har sett for mange venner gå til grunne fordi det å få dine rettigheter på NAV blir en fulltidsjobb, hvilket innebærer at dine psykiske problemer blir overtidsarbeid.
Jeg har sett for mange venner lagt i reimer og tvangsmedisinert på farlige medisiner fordi de, som alle andre mennesker, bærer i seg en frihetstrang.
Jeg har for mange venner som blir tatt med ned i kjelleren på politistasjonen og banket dritten ut av fordi de har en brukerdose heroin i lomma og fordi de ikke bukket og takket når politiet tok "friskmeldingen" deres.
Jeg har sett for mange somaliere som blir behandlet som dritt på NAV på grunn av hudfargen.
Jeg kjenner for mange kurdere som ikke får jobber på grunn av etternavnet sitt og velger derfor heller et liv som småkriminell.
Jeg ser for mange tiggere.
Dette er vold mot de undertrykte. Kanskje får vi et klapp på skulderen av vulgærmarxistene, men aldri en knytta neve og sann solidaritet. For ifølge dem er vi farlige: Marx sa jo at filleproletariatet kunne kjøpes opp og brukes mot det øvre lag av arbeiderklassen. Lite visste nok Marx at det noen århundrer seinere er det kjerneproletariatet som er kjøpt opp og som tilhører politisk de mest konservative og tildels reaksjonære delene av samfunnet.
Leon Trotsky gikk enda lengre enn Marx og ga oss nærmest skylden for at fascistene klarte å ta makta i Italia:
"Through the fascist agency, capitalism sets in motion the masses of the crazed petty bourgeoisie and the bands of declassed and demoralized lumpenproletariat -- all the countless human beings whom finance capital itself has brought to desperation and frenzy."
Og når vi gjør opprør blir vi fordømt av de samme "marxistene" for å ikke være organisert godt nok, for ikke ha gode nok strategier, synlige nok ledere. Selvfølgelig har vi ikke ledere! Vi er slitne, fysisk og psykisk nedbrutt, mange av oss går sultne. Det utøves vold mot oss på sykehusene, på politistasjonene, på sosialkontoret. Hvor skal disse lederene vokse frem? Hvor kom Robin Hood fra? Ifølge legenden var han en adelsmann som falt i unåde hos de andre adelige og begynte å stjele fra føydalherrene. Engels var fabrikkeier. Lenin kom også fra gode kår. Ledere vokser ikke ut fra et vakum og strategiene deres ble formet av kampen som ble ført .
Vi har derimot hatt gode politiske ledere. Ikke i Norge, der vulgærmarxistene skulle lede en revolusjon av industriarbeidere som, som vi vet, feilet, og alt vi sitter igjen med er det pene og strigla Rødt. Jeg snakker om Huey P. Newton, Fred Hampton, Assada Shakur og Mumia Abu Jamal, som på 60-tallet ble utnevnt til den største indre trusselen mot den amerikanske staten. Her snakker vi gutter og jenter som vokste opp i slummen, bevæpnet seg mot politiet og solgte Maos Lille Røde for å finansiere sine mange sosiale programmer blant de fattigste. Våre ledere ble drept, fengslet og gjort avhengig av heroin samtidig som at FBI floodet over slummiljøet med heroin for å ødelgge panterne. Dette er ledere som tok marxismen på alvor. Derfor ble de knust.
Frantz Fanon beskrev filleproletariatet som "one of the most spontaneous and the most radically revolutionary forces of a colonized people».
Å tro at Ola Håndtverkerer skal storme vinterpalasset med gevær og knytta neve tar ikke utgangspunkt i klasseforholdene i det norske samfunnet og er derfor umarxistisk. Men vi kan ikke avfeie kritikken fra vulgærmarxistene helt. Mangel på ledelse og dårlige strategier er hovedgrunnen til at ikke den franske staten ikke ble styrtet i 2005 eller 2007 eller 2009 da sultne og fattige ungdommer konfronterte statens voldsapparat. Og forklaringen på hvorfor herskerne i London fortsatt kan føre sin nyliberale krig mot de fattige.
Mens panterne ble drept, og Mumia kjemper for livet på death row, holder herskerklassen oss nede på langt mer slu og sofistikert vis i Norge. Våre ledere er sperret inne, tvangsmedisinert, desillusjonerte, avhengige av heroin, psykotiske, ødelagt og nedbrutt av NAV. Dette undertrykkelsesaparatet blir forbigått av venstresiden. De vil ikke ha noe med oss å gjøre der de sitter på fancy kafeer, nipper til 50-kroners kafe latte, spiser rekesmørbrød og diskuterer hvor fælt palestinerne har det.
Jeg vet jeg maler i mørke farger. Det er mulig jeg fornærmer endel lesere som har tiltro til både velferdsstaten og det etablerte venstre, at hvis bare Rødt får noen prosent til, bare de vinner LO-kongressen, bare byrådet i Oslo blir kastet - ja, så slipper vi til og med vold.
Og de ser ikke volden som blir begått mot oss hver eneste dag: Hver gang jeg lukker øynene kan jeg høre ropene fra jentene fra K2 som brutalt ble holdt i bakken av 4-6 store menn og båret inn i belterommet, der de ble lagt i belter: en på hver arm, en på brystet, en på magen et på hvert bein. Var de heldig måtte de ligge sånn noen timer – litt mer uheldig, i dager. Urinere i en potte, mates av en pleier. Sprøyte i låret med medisiner som ødelgger hodene deres. Deretter fulgte isolasjonen. Total isolasjon på et eget rom som ikke inneholdt annet enn en skomgummimadrass. Jeg lukker øynene og jeg hører de desperate ropene "hjelp meg! hjelp meg!". Og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg er så sliten.
Jeg skal ikke fortsette ved å fortelle om volden som de fattige utsettes for på Bergen politikammer, for det er ikke den typen vold denne teksten skulle handle om. Jeg skulle skrive om opprøret i Paris, England og Hellas om at de undertrykte reiser seg, at den etablerte venstresiden har sviktet, om hvor det revolusjonære potensiale i Europa ligger. Volden jeg vil skrive om rettes mot herskerne, der de undertrykte knuser staten og erobrer verden. Men før vi kommer dit må vi organisere oss, få tilbake verdigheten vår, fri oss fra kjemikalier som holder oss nede, bygge en hær av de sultne og slitne, først da kan vi bygge en verden med rom for alle.
lørdag 13. august 2011
Noen vil rane deg med en pistol, andre med med en fyllepenn
Mens de fattige reiser seg i raseri, fortsetter børsene i verden sine gedigne sprang mot himmelen. Den politiske og økonomiske eliten er derimot på defensiven. Med dette massive opprøret som bakteppe fortsetter de sin nyliberale sjokkdoktrine som, som vi vet, går hardest utover de samme ungdommene som er ute i gatene i engelske byer.
Samtidig som milliarder av kroner lekes med av finanseliten på børsene, fremstiller europeisk massemedia ungdommene som forsyner seg med flatskjermer som hjernedøde kriminelle. Gjennom brillene til europeisk massemedia er logikken som så: når en fattig person utfører vinningskriminalitet er hans handling en trussel mot alt "vi" holder hellig, mens når parasittene i svart dress og slips stikker av med millioner, blir disse tyvene referert til som "våre" finansledere.
Som Robert Zimmerman så treffende sier det:
Steal a little and they throw you in jail.
Steal a lot and they make you king
Uavhengig av propagandaen fra de nyliberale herskerne av verden, er tillfellet at verdiene som er skapt av det store flertall - proletariatet - brukes av en liten herskerklasse til å skape økonomiske bobler, og når boblen sprekker skapes økonomiske katastrofer av en annen verden, som igjen rammer proletariatet og spesielt de nedre delene bestående av ungdommer og innvandrere.
Woody Guthrie beskrev forholdet mellom de lovløse og den økonomiske eliten sånn:
"Yes, as through this world I've wandered
I've seen lots of funny men;
Some will rob you with a sixgun,
And some with a fountain pen.
"And as through your life you travel,
Yes, as through your life you roam,
You won't never see an outlaw
Drive a family from their home."
Dette er virkeligheteten i det pågående ranet. Det økonomiske systemet har alltid vært plyndring satt i system som etterlater seg en ødemark av nød og forsakelse. Uorganiserte opprør har ligget og gjæret i mange europeiske storbyer i lang tid.
Under kapitalismen har underklassen blitt utsatt for økonomisk vold fra fødselen av. Likevel må det sinte unge menn som lyser opp natten til før denne underklassen faktisk blir lagt merke til i massemedia. Og media fortsetter sin elitistiske ignoranse ved å fordømme de maskerte ungdommene.
Når menn i dress fratar underklassen dens verdighet, kan ikke dere sitte i trygge hjem i Norge og være sjokkert over disse opprørerne. For hva forventet dere? Kliniske operasjoner der velstand overføres til de fattige? Robin Hood av Locksley? 50-tallets sosialdemokrati? Ja, dere får stemme Rødt og håpe på det beste.
Kapitalismen er stygg, og opprøret mot dette systemet vil ikke være vakkert, elegant og pent.
Samtidig er opprør en kjærlighetshandling: en egoistisk total hengivenhet. I forhold til et samfunn kontrollert av sosiopatiske ledere er opprør og motstand den eneste farbare veien. Underkastelse er galskap. Hjertene våre insisterer på det: uten opprør er livet bare en lang omvei til gravlunden. For hvis valget sto mellom å bli tråkket på eller reise seg, hva ville du gjort?
Samtidig som milliarder av kroner lekes med av finanseliten på børsene, fremstiller europeisk massemedia ungdommene som forsyner seg med flatskjermer som hjernedøde kriminelle. Gjennom brillene til europeisk massemedia er logikken som så: når en fattig person utfører vinningskriminalitet er hans handling en trussel mot alt "vi" holder hellig, mens når parasittene i svart dress og slips stikker av med millioner, blir disse tyvene referert til som "våre" finansledere.
Som Robert Zimmerman så treffende sier det:
Steal a little and they throw you in jail.
Steal a lot and they make you king
Uavhengig av propagandaen fra de nyliberale herskerne av verden, er tillfellet at verdiene som er skapt av det store flertall - proletariatet - brukes av en liten herskerklasse til å skape økonomiske bobler, og når boblen sprekker skapes økonomiske katastrofer av en annen verden, som igjen rammer proletariatet og spesielt de nedre delene bestående av ungdommer og innvandrere.
Woody Guthrie beskrev forholdet mellom de lovløse og den økonomiske eliten sånn:
"Yes, as through this world I've wandered
I've seen lots of funny men;
Some will rob you with a sixgun,
And some with a fountain pen.
"And as through your life you travel,
Yes, as through your life you roam,
You won't never see an outlaw
Drive a family from their home."
Dette er virkeligheteten i det pågående ranet. Det økonomiske systemet har alltid vært plyndring satt i system som etterlater seg en ødemark av nød og forsakelse. Uorganiserte opprør har ligget og gjæret i mange europeiske storbyer i lang tid.
Under kapitalismen har underklassen blitt utsatt for økonomisk vold fra fødselen av. Likevel må det sinte unge menn som lyser opp natten til før denne underklassen faktisk blir lagt merke til i massemedia. Og media fortsetter sin elitistiske ignoranse ved å fordømme de maskerte ungdommene.
Når menn i dress fratar underklassen dens verdighet, kan ikke dere sitte i trygge hjem i Norge og være sjokkert over disse opprørerne. For hva forventet dere? Kliniske operasjoner der velstand overføres til de fattige? Robin Hood av Locksley? 50-tallets sosialdemokrati? Ja, dere får stemme Rødt og håpe på det beste.
Kapitalismen er stygg, og opprøret mot dette systemet vil ikke være vakkert, elegant og pent.
Samtidig er opprør en kjærlighetshandling: en egoistisk total hengivenhet. I forhold til et samfunn kontrollert av sosiopatiske ledere er opprør og motstand den eneste farbare veien. Underkastelse er galskap. Hjertene våre insisterer på det: uten opprør er livet bare en lang omvei til gravlunden. For hvis valget sto mellom å bli tråkket på eller reise seg, hva ville du gjort?
søndag 10. juli 2011
Drømmen om Kurdistan
Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist.
Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK. I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist.
Ocalan kalles apo av oss kurdere, det betyr onkel på kurmanji, som er den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham onkel fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: Kurdere.
Men tilbake til familien min. Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Men på 1.mai var han selvfølgelig ute med sitt røde flagg og viste sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar sloss for ett fritt Kurdistan, men ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.
Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed (som er en millionby), men ble deportert vestover av den tyrkiske hæren i deres forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen. Veldig mange landsbyer er jevnet med jorden og innbyggerne gjort til internflyktninger. Min familie ble deportert til vest-Tyrkia og har bodd der siden.
Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere resturanter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor og her jeg ble født. Min far ga meg navnet 'Murat', som var en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerene. Og Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.
Det bringer oss tilbake til min bestefar sin gamle elev, Abdullah Öcalan, som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter.
Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliath, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.
Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliath blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.
Hva gjør så kurderne? Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen sin i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner resturanter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du selv sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. Likevel reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine instutisjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.
Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.
Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia - da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den "indre fienden": føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.
Ved inngangen av det 21 årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er og hvordan vår bevegelse kan seire.
Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten, på den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å sloss for sitt land og sitt folk, men for å skape et nytt samfunn der kvinner eier halve himmelen og deltar i å bygge opp et menneskevennlig samfunn. Blant PKK sine stående soldater er 40% kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, patriarkatet og det imperialistiske verdensystemet. Dette er helt unikt i et midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.
Men tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Men mange kurdere - også noen av dem som støtter den militære kampen - mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt gjort ulovlig, politikere og aktivister arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjennoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!
Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for og hvis vi vinner vil hele himmelen være vår.
Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK. I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist.
Ocalan kalles apo av oss kurdere, det betyr onkel på kurmanji, som er den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham onkel fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: Kurdere.
Men tilbake til familien min. Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Men på 1.mai var han selvfølgelig ute med sitt røde flagg og viste sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar sloss for ett fritt Kurdistan, men ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.
Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed (som er en millionby), men ble deportert vestover av den tyrkiske hæren i deres forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen. Veldig mange landsbyer er jevnet med jorden og innbyggerne gjort til internflyktninger. Min familie ble deportert til vest-Tyrkia og har bodd der siden.
Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere resturanter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor og her jeg ble født. Min far ga meg navnet 'Murat', som var en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerene. Og Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.
Det bringer oss tilbake til min bestefar sin gamle elev, Abdullah Öcalan, som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter.
Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliath, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.
Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliath blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.
Hva gjør så kurderne? Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen sin i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner resturanter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du selv sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. Likevel reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine instutisjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.
Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.
Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia - da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den "indre fienden": føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.
Ved inngangen av det 21 årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er og hvordan vår bevegelse kan seire.
Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten, på den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å sloss for sitt land og sitt folk, men for å skape et nytt samfunn der kvinner eier halve himmelen og deltar i å bygge opp et menneskevennlig samfunn. Blant PKK sine stående soldater er 40% kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, patriarkatet og det imperialistiske verdensystemet. Dette er helt unikt i et midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.
Men tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Men mange kurdere - også noen av dem som støtter den militære kampen - mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt gjort ulovlig, politikere og aktivister arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjennoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!
Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for og hvis vi vinner vil hele himmelen være vår.
tirsdag 14. juni 2011
Skjønn idyll om Libya
Debatten om Norges deltakelse i den vestlige aggresjonen mot Libya ender ofte i to skyttergraver - for eller mot bombing av Libya. Stilt ovenfor dette spørsmålet har de fleste grupper til venstre for regjeringen endt opp med å gå imot det vestlige angrepet. Med et så feil utgangspunkt blir også debatten forøvrig merkelig. For den vestlige aggressjonen mot Libya handler bare delvis om den såkalte "flyforbudsonen" som i dag håndheves av vestlige imperialistmakter.
Spørsmålet av betydning er derfor hvordan man stiller seg til de såkalte libyske "opprørerne". Det er nemlig absurd når stort sett hele venstresiden går inn for en støtte til "opprørerne" i Libya, men samtidig går imot "flyforbudsonen". "Opprørernes" største ulempe i kampen om Libya innledningsvis i krigen var mangel på kontroll over luften. Når NATO nå har tatt kontroll over himmelen og med sitt enorme arsenal gir luftstøtte til opposisjonen, gir dette en enorm fordel. For hvis det var sånn at opposisjonen var en gjeng demokratiforkjempende frihetskjempere, ja, da ville det jo vært helt riktig å ikke bare å gi de luftstøtte, men også våpen, penger og etterretning. Det er en helt riktig posisjon å innta hvis du kjøper løgnen om et spontant opprør som ut av det blå spredde seg og tok kontroll over viktige byer i landet. Hvis du kjøper løgnen om at tusenvis av "opprørsoldater" fant noen våpen under en stein og over natten ble til en godt trent hær som kan utfordre profesjonelle soldater i en relativt velfungerende regjeringshær. Hvis du virkelig tror at folket i sinne og aggresjon han reist seg mot en undertrykkende diktator som hater sitt folk og hater demokrati, og at bare en gjeng modige frihetskjempere står i veien for Gaddafis massakrer mot sivile.
Ja, det hadde vært en god hollywoodfilm. Men virkeligheten er nok litt annerledes: Et væpna opprør av denne størrelse kan ikke organiseres spontant over natten. Det er naivt å tro at USA og Israel ikke deltar aktivt i de pågående forsøkene på å styrte Gaddafi, når de i over 30 år har bekjempet Gaffafi og hans pan-afrikanske og pan-arabiske idéer militært, politisk og økonomisk. Hvis dette var et folkelig opprør ville opposisjonen vunnet i løpet av noen få uker, ettersom NATO kontrollerer luftrommet, mens opprørerne har flere og bedre våpen enn regjeringshæren. At opposisjonen skal være demokratiforkjempere er bare latterlig da de består av en "fin" miks av tidligere Gaddafi-lojalister som vil mele sin egen kake, og islamister som Abdel-Hakim al-Hasidi, som ifølge Al-Qaida selv er "deres mann" i Libya. Det er naivt å tro at de libyske "opprørslederene", som i dag trygler vesten om bakkeinvasjon av landet, ikke vil ha USA og EU i tankene når de fordeler krigsbyttet - den libyske velferdstaten. Det naivt å tro at disse lederne holder så mye høyere moralske standarder enn USAs andre nikkedukker rundt omkring i verden.
Nei, "opprørerne" vil ikke ha frihet for libyere. De vil ha frihet for vestlige imperialister som vil underlegge seg et strategisk viktig land i nord- Afrika. De vil bygge en enda mer korrupt og autoritær stat, hvor libysk olje selges på billigsalg til vesten som takk for den langvarige støtten. Heldigvis finnes det patriotiske libyere som motsetter seg dette, som i dag kjemper med livet som innsats mot denne reaksjonære vestlige aggresjonen.
Spørsmålet av betydning er derfor hvordan man stiller seg til de såkalte libyske "opprørerne". Det er nemlig absurd når stort sett hele venstresiden går inn for en støtte til "opprørerne" i Libya, men samtidig går imot "flyforbudsonen". "Opprørernes" største ulempe i kampen om Libya innledningsvis i krigen var mangel på kontroll over luften. Når NATO nå har tatt kontroll over himmelen og med sitt enorme arsenal gir luftstøtte til opposisjonen, gir dette en enorm fordel. For hvis det var sånn at opposisjonen var en gjeng demokratiforkjempende frihetskjempere, ja, da ville det jo vært helt riktig å ikke bare å gi de luftstøtte, men også våpen, penger og etterretning. Det er en helt riktig posisjon å innta hvis du kjøper løgnen om et spontant opprør som ut av det blå spredde seg og tok kontroll over viktige byer i landet. Hvis du kjøper løgnen om at tusenvis av "opprørsoldater" fant noen våpen under en stein og over natten ble til en godt trent hær som kan utfordre profesjonelle soldater i en relativt velfungerende regjeringshær. Hvis du virkelig tror at folket i sinne og aggresjon han reist seg mot en undertrykkende diktator som hater sitt folk og hater demokrati, og at bare en gjeng modige frihetskjempere står i veien for Gaddafis massakrer mot sivile.
Ja, det hadde vært en god hollywoodfilm. Men virkeligheten er nok litt annerledes: Et væpna opprør av denne størrelse kan ikke organiseres spontant over natten. Det er naivt å tro at USA og Israel ikke deltar aktivt i de pågående forsøkene på å styrte Gaddafi, når de i over 30 år har bekjempet Gaffafi og hans pan-afrikanske og pan-arabiske idéer militært, politisk og økonomisk. Hvis dette var et folkelig opprør ville opposisjonen vunnet i løpet av noen få uker, ettersom NATO kontrollerer luftrommet, mens opprørerne har flere og bedre våpen enn regjeringshæren. At opposisjonen skal være demokratiforkjempere er bare latterlig da de består av en "fin" miks av tidligere Gaddafi-lojalister som vil mele sin egen kake, og islamister som Abdel-Hakim al-Hasidi, som ifølge Al-Qaida selv er "deres mann" i Libya. Det er naivt å tro at de libyske "opprørslederene", som i dag trygler vesten om bakkeinvasjon av landet, ikke vil ha USA og EU i tankene når de fordeler krigsbyttet - den libyske velferdstaten. Det naivt å tro at disse lederne holder så mye høyere moralske standarder enn USAs andre nikkedukker rundt omkring i verden.
Nei, "opprørerne" vil ikke ha frihet for libyere. De vil ha frihet for vestlige imperialister som vil underlegge seg et strategisk viktig land i nord- Afrika. De vil bygge en enda mer korrupt og autoritær stat, hvor libysk olje selges på billigsalg til vesten som takk for den langvarige støtten. Heldigvis finnes det patriotiske libyere som motsetter seg dette, som i dag kjemper med livet som innsats mot denne reaksjonære vestlige aggresjonen.
lørdag 14. mai 2011
Årsakene til krigen i Libya
USA og NATO har spilt en viktig rolle i å hisse opp og intensivere motsetningene mellom opprørerne og den libyske regjeringen. Gjennom NATO og FN støtter disse utenlandske maktene opprørerne direkte, politisk, økonomisk og militært.
Gaddafi er en torn i øyet til USA og NATO. Først og fremst fordi han utfordrer og konfronterer USAs hegemoni i verden. Han har krevd større makt til afrikanske land og den Afrikanske Union. Han har krevd større makt til de små landene i FN. Han har krevd etterforskning av tidligere kriger til USA og europeiske stormakter. Han går inn for en ny verdensorden hvor USA innehar en mindre dominerende rolle.
Hele spillet om Libya er nettopp det, et skuespill. NATO trenger å holde en fasade av et legitimt og nøytralt NATO som handler på vegne av FN. I realiteten er begge disse organisasjonene et verktøy for amerikansk utenrikspolitikk.
Gaddafi er i realiteten en skarpsindig, maktglad leder som har vist pragmatisme og fleksibilitet for å beholde makten i landet. Som så mange andre maktmenn trives han med makt og han vet hvordan han beholder den, med brutalitet om nødvendig. Imidlertid er ingen leder enten god eller ond. Gaddafi er intet unntak.
Mistro mot USA
Før Gaddafi ga opp sitt atomprogram og gjorde opp for tidligere synder, måtte han være sikker på at USA holdt sin del av avtalen. Han hadde rettmessig mistro til USA. Han trodde, igjen rettmessig, at USA kom til å dolke han ryggen da han ga opp sine forhandlingskort. Etter at de to statene ble enige, sørget USA for at FN-sanksjonene ble fjernet og normale relasjoner ble etablert. Alle de andre stormaktene i verden gjorde det samme. Mange høyere embetsmenn besøkte Libya og Gaddafi besøkte Paris. Snart ble oljekontrakter signert.
Advarte om al-Qaeda
Før sanksjonene ble opphevet søkte Gaddafi samarbeid med vesten. Før angrepet 11. september advarte Gaddafi gjenntatte ganger mot trusselen fra al-Qaeda. To år før 11. september ga han masse etteretning til vesten angående al-Qaeda, som den gang som nå er en av hans fiender. [1]
Hvorfor har da vesten snudd på flisen etter denne perioden med tilsynelatende idyll? Hvorfor har Gaddafis mareritt blitt en realitet etter denne perioden med vennskap?
Krigen handler ikke om at Gaddafi møtte opprøret med militærmakt. Det er ikke fordi vesten har humanitære bekymringer. Vesten har feks. ikke gjort noe for å stoppe, snarere oppmuntret, Saudi Arabia sin militærmakt mot Bahrain.
Krigen handler faktisk ikke om demokrati. Faktisk foreslo Gaddafi å innføre en radikal form for sosialdemokrati, men forslaget ble stoppet av den libyske regjeringen. Han foreslo å nasjonalisere og omfordele oljeformuen direkte til libyere. Dette gjorde at Gaddafi gikk i klinsj med deler av eget statsapparat og det nasjonale oljeselskapet. Denne friksjonen mellom Gaddafi og regjeringen er en av mange årsaker til dagens borgerkrig.
Nasjonalisering av olje
Det er to grunner til at vesten nå prøver å fjerne Gaddafi. Den første er oljekontrakter. I forhandlingene hvor Gaddafi ga opp sitt atomvåpenprogram og ga oppreisning til terrorofre, gikk flere kontrakter til vestlige oljeselskaper. I mars 2004 ble en avtale signert med Shell. I 2007 ble en annen avtale inngått hvor det største britiske oljeskapet BP ble begunstiget. I bytte ble Ali Mohmed al-Megrahi sluppet ut fra et skotsk fengsel der han hadde sittet for Lockerbiebombingen.
Men som et resultat av de lave oljeprisene i 2009 erklærte Gaddafi at han vurderte å nasjonalisere de utenlandske oljeselskapene i Libya.
Når oljeprisene lå på 150 dollar i 2008 satt Gaddafi igang infrastrukturprosjekter som var finansiert av oljepengene. De lave oljeprisene skapte problemer for Libya, så det ble vurdert å få mer ut av oljeselskapene. I juni 2009 hadde Libya reforhandlet kontrakten sin med Frankrikes ledende oljeselskap. De hadde allerede reforhandlet med andre internasjonale oljeselskap.
Den offentlige trusselen om å nasjonalisere oljen kan ha vært et forhandlingskort, men kombinert med de reforhandlede kontraktene ble de utenlandske oljeselskapene og deres regjeringer usikre på Gaddafis intensjoner. Videre hadde Gaddafi enda et forhandlingskort: å slippe til russiske, kinesiske og indiske oljeselskaper.
Gaddafi blandet seg ikke inn i affærene til vestlige oljeselskaper før den pågående vestlige aggressjonen. Derfor er det et blindspor når det hevdes at USA og NATO startet krigen mot Libya for å få kontroll over libysk olje. Libysk olje må sees i en større, afrikansk sammenheng. Det er ikke veldig kjent, men afrikansk olje kan faktisk overgå oljen i midtøsten.
Det har blitt gjort store oljefunn i flere regioner i Afrika. Det har vært stor kamp mellom USA, EU, Kina, Russland, India og Sør Korea om kontroll over denne oljen.
Afrikansk enhet
Dette henger sammen med den andre grunnen til vestens ønske om å fjerne Gaddafi: hans forsøk på å organisere afrikanske land politisk og dermed gi dem større makt, på bekostning av stormaktene i øst og vest. Under endrede forhold utspiller enda et kapittel i rivaliseringen over afrikanske ressurser seg som en reprise av tidligere imperialistisk kolonial rivalisering. I dag er vesten fortsatt interessert i å kontrollere disse ressursene, men nå møter de konkurranse fra nasjonene i øst.
Grunnen til den vestlige aggresjonen mot Libya forståes bedre når vi analyserer Gaddafis tale til FN 23. september 2009. Det finnes en video med oversettelse av hans tale på internett. [2]
I denne talen tar Gaddafi et oppgjør med vesten generelt og USA spesielt. Han kritiserer FN som instutisjon. Han stiller de ubehaglige spørsmålene få andre statsledere tørr å stille. Han foreslår politiske forandringer som vil redusere makten til stormaktene og styrke makten til landene i sør.
Ironisk nok viser aggressjonen mot Libya sannheten i deler av den krasseste kritikken mot FNs opptreden og politiske struktur. Denne gangen ble han ikke angrepet for hans støtte til det vesten kaller terrorisme, men for hans streben etter å endre maktbalansen i verden. Vesten vendte seg mot Gaddafi fordi han utfordret stormaktene.
Utviklingen den siste tiden viser at Gaddafis kritikk av sikkerhetsrådet har vært velbegrunnet. Det har også vist seg at det er godt grunnlag for hans mistro mot USA og deres allierte.
Vestlig presse gjorde innbyggerne sine en bjørnetjeneste når de på arrogent og overfladisk vis avviste Gaddafi sin FN-tale som rabling fra en gal statsleder. De foretrakk å skrive om klærne hans, fremfor å ta på alvor hans faktiske kritikk av USA-ledede kriger i Irak, Jugoslavia og Afghanistan.
Problemet til Gaddafi og hele den libyske regjeringen er at de utfordrer det amerikanske hegemoniet i verden. De utfordrer vesten. De utfordrer dominansen til stormaktene. Vesten ønsker å kvitte seg med denne type tenkning. Vesten ønsker å kvitte seg med Gaddafi og erstatte ham med en av deres egne lakeier. Derfor bombes Libya i dag. USA og NATO angriper Gaddafi for å demme opp for innflytelsen ideene hans har i Afrika og resten av verden.
[1] http://www.allvoices.com/contributed-news/8515366-libyian-intelligence-helped-cia-fight-alqaida-for-years-behind-the-scenes-all-thats-gone-now-im-afraid
[2] http://www.veoh.com/watch/v19123836HFQazwD2?h1=Muammar+Gaddafi+Speech+To+United+Nations+Sept
Gaddafi er en torn i øyet til USA og NATO. Først og fremst fordi han utfordrer og konfronterer USAs hegemoni i verden. Han har krevd større makt til afrikanske land og den Afrikanske Union. Han har krevd større makt til de små landene i FN. Han har krevd etterforskning av tidligere kriger til USA og europeiske stormakter. Han går inn for en ny verdensorden hvor USA innehar en mindre dominerende rolle.
Hele spillet om Libya er nettopp det, et skuespill. NATO trenger å holde en fasade av et legitimt og nøytralt NATO som handler på vegne av FN. I realiteten er begge disse organisasjonene et verktøy for amerikansk utenrikspolitikk.
Gaddafi er i realiteten en skarpsindig, maktglad leder som har vist pragmatisme og fleksibilitet for å beholde makten i landet. Som så mange andre maktmenn trives han med makt og han vet hvordan han beholder den, med brutalitet om nødvendig. Imidlertid er ingen leder enten god eller ond. Gaddafi er intet unntak.
Mistro mot USA
Før Gaddafi ga opp sitt atomprogram og gjorde opp for tidligere synder, måtte han være sikker på at USA holdt sin del av avtalen. Han hadde rettmessig mistro til USA. Han trodde, igjen rettmessig, at USA kom til å dolke han ryggen da han ga opp sine forhandlingskort. Etter at de to statene ble enige, sørget USA for at FN-sanksjonene ble fjernet og normale relasjoner ble etablert. Alle de andre stormaktene i verden gjorde det samme. Mange høyere embetsmenn besøkte Libya og Gaddafi besøkte Paris. Snart ble oljekontrakter signert.
Advarte om al-Qaeda
Før sanksjonene ble opphevet søkte Gaddafi samarbeid med vesten. Før angrepet 11. september advarte Gaddafi gjenntatte ganger mot trusselen fra al-Qaeda. To år før 11. september ga han masse etteretning til vesten angående al-Qaeda, som den gang som nå er en av hans fiender. [1]
Hvorfor har da vesten snudd på flisen etter denne perioden med tilsynelatende idyll? Hvorfor har Gaddafis mareritt blitt en realitet etter denne perioden med vennskap?
Krigen handler ikke om at Gaddafi møtte opprøret med militærmakt. Det er ikke fordi vesten har humanitære bekymringer. Vesten har feks. ikke gjort noe for å stoppe, snarere oppmuntret, Saudi Arabia sin militærmakt mot Bahrain.
Krigen handler faktisk ikke om demokrati. Faktisk foreslo Gaddafi å innføre en radikal form for sosialdemokrati, men forslaget ble stoppet av den libyske regjeringen. Han foreslo å nasjonalisere og omfordele oljeformuen direkte til libyere. Dette gjorde at Gaddafi gikk i klinsj med deler av eget statsapparat og det nasjonale oljeselskapet. Denne friksjonen mellom Gaddafi og regjeringen er en av mange årsaker til dagens borgerkrig.
Nasjonalisering av olje
Det er to grunner til at vesten nå prøver å fjerne Gaddafi. Den første er oljekontrakter. I forhandlingene hvor Gaddafi ga opp sitt atomvåpenprogram og ga oppreisning til terrorofre, gikk flere kontrakter til vestlige oljeselskaper. I mars 2004 ble en avtale signert med Shell. I 2007 ble en annen avtale inngått hvor det største britiske oljeskapet BP ble begunstiget. I bytte ble Ali Mohmed al-Megrahi sluppet ut fra et skotsk fengsel der han hadde sittet for Lockerbiebombingen.
Men som et resultat av de lave oljeprisene i 2009 erklærte Gaddafi at han vurderte å nasjonalisere de utenlandske oljeselskapene i Libya.
Når oljeprisene lå på 150 dollar i 2008 satt Gaddafi igang infrastrukturprosjekter som var finansiert av oljepengene. De lave oljeprisene skapte problemer for Libya, så det ble vurdert å få mer ut av oljeselskapene. I juni 2009 hadde Libya reforhandlet kontrakten sin med Frankrikes ledende oljeselskap. De hadde allerede reforhandlet med andre internasjonale oljeselskap.
Den offentlige trusselen om å nasjonalisere oljen kan ha vært et forhandlingskort, men kombinert med de reforhandlede kontraktene ble de utenlandske oljeselskapene og deres regjeringer usikre på Gaddafis intensjoner. Videre hadde Gaddafi enda et forhandlingskort: å slippe til russiske, kinesiske og indiske oljeselskaper.
Gaddafi blandet seg ikke inn i affærene til vestlige oljeselskaper før den pågående vestlige aggressjonen. Derfor er det et blindspor når det hevdes at USA og NATO startet krigen mot Libya for å få kontroll over libysk olje. Libysk olje må sees i en større, afrikansk sammenheng. Det er ikke veldig kjent, men afrikansk olje kan faktisk overgå oljen i midtøsten.
Det har blitt gjort store oljefunn i flere regioner i Afrika. Det har vært stor kamp mellom USA, EU, Kina, Russland, India og Sør Korea om kontroll over denne oljen.
Afrikansk enhet
Dette henger sammen med den andre grunnen til vestens ønske om å fjerne Gaddafi: hans forsøk på å organisere afrikanske land politisk og dermed gi dem større makt, på bekostning av stormaktene i øst og vest. Under endrede forhold utspiller enda et kapittel i rivaliseringen over afrikanske ressurser seg som en reprise av tidligere imperialistisk kolonial rivalisering. I dag er vesten fortsatt interessert i å kontrollere disse ressursene, men nå møter de konkurranse fra nasjonene i øst.
Grunnen til den vestlige aggresjonen mot Libya forståes bedre når vi analyserer Gaddafis tale til FN 23. september 2009. Det finnes en video med oversettelse av hans tale på internett. [2]
I denne talen tar Gaddafi et oppgjør med vesten generelt og USA spesielt. Han kritiserer FN som instutisjon. Han stiller de ubehaglige spørsmålene få andre statsledere tørr å stille. Han foreslår politiske forandringer som vil redusere makten til stormaktene og styrke makten til landene i sør.
Ironisk nok viser aggressjonen mot Libya sannheten i deler av den krasseste kritikken mot FNs opptreden og politiske struktur. Denne gangen ble han ikke angrepet for hans støtte til det vesten kaller terrorisme, men for hans streben etter å endre maktbalansen i verden. Vesten vendte seg mot Gaddafi fordi han utfordret stormaktene.
Utviklingen den siste tiden viser at Gaddafis kritikk av sikkerhetsrådet har vært velbegrunnet. Det har også vist seg at det er godt grunnlag for hans mistro mot USA og deres allierte.
Vestlig presse gjorde innbyggerne sine en bjørnetjeneste når de på arrogent og overfladisk vis avviste Gaddafi sin FN-tale som rabling fra en gal statsleder. De foretrakk å skrive om klærne hans, fremfor å ta på alvor hans faktiske kritikk av USA-ledede kriger i Irak, Jugoslavia og Afghanistan.
Problemet til Gaddafi og hele den libyske regjeringen er at de utfordrer det amerikanske hegemoniet i verden. De utfordrer vesten. De utfordrer dominansen til stormaktene. Vesten ønsker å kvitte seg med denne type tenkning. Vesten ønsker å kvitte seg med Gaddafi og erstatte ham med en av deres egne lakeier. Derfor bombes Libya i dag. USA og NATO angriper Gaddafi for å demme opp for innflytelsen ideene hans har i Afrika og resten av verden.
[1] http://www.allvoices.com/contributed-news/8515366-libyian-intelligence-helped-cia-fight-alqaida-for-years-behind-the-scenes-all-thats-gone-now-im-afraid
[2] http://www.veoh.com/watch/v19123836HFQazwD2?h1=Muammar+Gaddafi+Speech+To+United+Nations+Sept
onsdag 20. april 2011
Krigen i Libya og venstresiden
Gjennom de siste to ukene har Libya blitt utsatt for det største og mest brutale luft, sjø og bakkeangrepet i deres moderne historie. Tusenvis av bomber og missiler avfyrt fra amerikanske og europeiske krigsskip og jagerfly ødelgger libyske militærbaser, flyplasser, veier, havner, oljedepoter, tanks og fly.
Mange spesialstyrker fra CIA og SAS har trent, gitt rådgivning og staket ut mål for de libyske opprørerne som fører krig mot den libyske regjeringen, dens væpna styrker, folkemilitser og dens sivile støttespillere. [1]
Liten støtte
Til tross for massiv militær støtte og de vestlige alliertes kontroll over landets luft og farvann, har ikke opprørerne klart å mobilisere støtte blant befolkning i byene og i landsbyene. De er på defensiven når de blir konfrontert med den libyske regjerings soldater og militser på landsbygden.
Vestlig media og ikke minst statsledere har vanskelig for å forklare denne nye utviklingen i Libya. En vanlig forklaring er at den libyske opposisjonen er dårlig utrustet militært. Da kan en umulig ta med i regnestykket den direkte militære intervensjon fra 20 store og små militærmakter, samt de tusenvis av politiske allierte i FN, som står bak denne opposisjonen, og heller ikke de store arsenal av jagerfly, flere krigsskip og ubåter som Nato bidrar med. Og hva med de hundrevis av daglige angrep og de tusenvis av bombene som har vært sluppet over den libyske nasjonen?
En amerikansk avis beskrev derimot hvordan mange opposisjonelle libyere i jeeper med fastmonterte maskinpistoler rømte fra regjeringstyrkene i Ras Lanuf. Til tross for at antallet maskingevær og antiluftskyts langt på vei overgår våpnene til den libyske hæren, rømmer opprørerne fra frontlinjene. [2]
Motivasjon og verdier
Det avgjørende momentet i en borgerkrig er ikke våpen, trening og ledelse, selv om dette også er viktige faktorer: Det viktigste forskjellen på den militære evnen til de to krigførende partene ligger i motivasjon og verdier. Vestlig intervensjon har styrket nasjonal bevissthet blant det libyske folket, som nå ser på konfrontasjonen med den vestligestøttede opposisjonen som en kamp for å forsvare sitt hjemland mot utenlandsk aggressjon - noe som er et virkningsfult insentiv for enhver krigførende hær. Det motsatte kan sies om opprørerne, som har overgitt sin nasjonale identitet og som bare kan gripe makten ved hjelp av den vestlige intervensjonen. Fotfolket blant opposisjonen vil av forståelige grunner ikke ofre livet sitt eller drepe sine landsmenn for å sette inn et styre underlagt Washington og Paris' diktat. På landsbygda blir opprørerne sett på som inntrengere og de opptrer som okkupasjonsoldater i nye områder. Mange lokale ledere uten bånd til Gaddafi-klanen har også blitt arrestert under påskuddet at de er 'femtekollonner' for Gaddafi. Resultatet er organiserte folkemilitser som angriper opprørernes posisjoner på landsbygda. Opprørerne blir sett på som 'fremmede' når det kommer til regional og klantilhørlighet, og fordi de har trampet på lokale normer, befinner de seg nå i 'fiendtlig' terreng. Og hvilke opprørere er vel villig til å dø for å "forsvare" en befolkning som er fiendltlig innstilt? Alt opprørerne har igjen er å be om luftstøtte fra utenlandske stormakter for å 'frigjøre' landsbygda for dem.
Vestlig media har ikke klart å forstå den faktiske fremgangen til regjeringsvennlige styrker og må ty til beskyldninger om tvang og bestikkelser. Det finnes imidlertid en annen virkelighet, som blir lett blir oversett: Under ledelse av Gaddafi har Libya brukt sin oljeformue på å bygge offentlige skoler, sykehus og klinikker. I følge CIA World Factbook er den gjennomsnittlige inntekten i Libya høyst i Afrika og dobbelt så høyt som i Egypt. Titusenvis av libyere i lavinnkomstgruppen har mottatt statlige stipend for å studere enten hjemme eller i utenlandet. Den urbane infrastrukturen har blitt modernisert, landbruk er statlig subsidiert og småskalaprodusenter får billige lån fra staten. Gaddafi har gatt å bresjen for alle disse tiltakene, samtidig som han har beriket sin egen klan.
På den andre siden har de libyske opprørerne med støtte fra vesten gått til målrettede angrep på hele den sivile økonomien, bombadert libyske byer, stoppet leveringer av subsidiert mat og andre statlige ytelser til fattige, forårsaket stenging av skoler og tvunget hundretusenvis av utenlandske lærere, leger og faglærte arbeidere til å flykte.
Libyere som ellers forakter Gaddafis lange og tildels autoritære regjeringstid står nå ovenfor valget mellom å støtte en avansert og funksjonell velferdstat eller en utenlandsk militær erobring. Mange har valgt velferdstaten.
Opprørernes totale fiasko, til tross for deres massive støtte fra vesten, betyr at de vestlige krigsnasjonene må trappe opp intervensjonen. Spesialstyrker, rådgivere og etteretning er ikke nok. Med tanke på at Obamas mål er 'regimeendring', har de ikke noe annet valg enn å sende inn store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og tanks, og de må intensivere den allerede brutale bombingen av landet.
Venstresiden
Etter alle solemerker vil den vestlige venstresiden fortsette å legge frem fordeler og ulemper med denne krigen. SV og deres søsterpartier i Europa stiller seg lojalt på stormaktenes side, det samme gjør partiet Rødt sitt søsterparti i Danmark og De Grønne i Tyskland. Europeiske sosialister går dermed i fotsporene til sine forgjengere: Det franske sosialistpartiet som på 30-tallet diskuterte fordeler og ulemper ved å støtte antifascistene i Spania, samtidig som Hitler og Mussolini bombet den spanske republikken på vegne av opprørstyrkene under ledelse av general Franco - en fascistisk prototype på Obamas 'humanitære intervensjon'.
[1] http://www.nationaljournal.com/cia-deploys-to-libya-as-white-house-authorizes-direct-assistance-to-rebels-20110330
[2] http://articles.latimes.com/2011/mar/10/world/la-fg-libya-rebel-leaders-20110311/2
Mange spesialstyrker fra CIA og SAS har trent, gitt rådgivning og staket ut mål for de libyske opprørerne som fører krig mot den libyske regjeringen, dens væpna styrker, folkemilitser og dens sivile støttespillere. [1]
Liten støtte
Til tross for massiv militær støtte og de vestlige alliertes kontroll over landets luft og farvann, har ikke opprørerne klart å mobilisere støtte blant befolkning i byene og i landsbyene. De er på defensiven når de blir konfrontert med den libyske regjerings soldater og militser på landsbygden.
Vestlig media og ikke minst statsledere har vanskelig for å forklare denne nye utviklingen i Libya. En vanlig forklaring er at den libyske opposisjonen er dårlig utrustet militært. Da kan en umulig ta med i regnestykket den direkte militære intervensjon fra 20 store og små militærmakter, samt de tusenvis av politiske allierte i FN, som står bak denne opposisjonen, og heller ikke de store arsenal av jagerfly, flere krigsskip og ubåter som Nato bidrar med. Og hva med de hundrevis av daglige angrep og de tusenvis av bombene som har vært sluppet over den libyske nasjonen?
En amerikansk avis beskrev derimot hvordan mange opposisjonelle libyere i jeeper med fastmonterte maskinpistoler rømte fra regjeringstyrkene i Ras Lanuf. Til tross for at antallet maskingevær og antiluftskyts langt på vei overgår våpnene til den libyske hæren, rømmer opprørerne fra frontlinjene. [2]
Motivasjon og verdier
Det avgjørende momentet i en borgerkrig er ikke våpen, trening og ledelse, selv om dette også er viktige faktorer: Det viktigste forskjellen på den militære evnen til de to krigførende partene ligger i motivasjon og verdier. Vestlig intervensjon har styrket nasjonal bevissthet blant det libyske folket, som nå ser på konfrontasjonen med den vestligestøttede opposisjonen som en kamp for å forsvare sitt hjemland mot utenlandsk aggressjon - noe som er et virkningsfult insentiv for enhver krigførende hær. Det motsatte kan sies om opprørerne, som har overgitt sin nasjonale identitet og som bare kan gripe makten ved hjelp av den vestlige intervensjonen. Fotfolket blant opposisjonen vil av forståelige grunner ikke ofre livet sitt eller drepe sine landsmenn for å sette inn et styre underlagt Washington og Paris' diktat. På landsbygda blir opprørerne sett på som inntrengere og de opptrer som okkupasjonsoldater i nye områder. Mange lokale ledere uten bånd til Gaddafi-klanen har også blitt arrestert under påskuddet at de er 'femtekollonner' for Gaddafi. Resultatet er organiserte folkemilitser som angriper opprørernes posisjoner på landsbygda. Opprørerne blir sett på som 'fremmede' når det kommer til regional og klantilhørlighet, og fordi de har trampet på lokale normer, befinner de seg nå i 'fiendtlig' terreng. Og hvilke opprørere er vel villig til å dø for å "forsvare" en befolkning som er fiendltlig innstilt? Alt opprørerne har igjen er å be om luftstøtte fra utenlandske stormakter for å 'frigjøre' landsbygda for dem.
Vestlig media har ikke klart å forstå den faktiske fremgangen til regjeringsvennlige styrker og må ty til beskyldninger om tvang og bestikkelser. Det finnes imidlertid en annen virkelighet, som blir lett blir oversett: Under ledelse av Gaddafi har Libya brukt sin oljeformue på å bygge offentlige skoler, sykehus og klinikker. I følge CIA World Factbook er den gjennomsnittlige inntekten i Libya høyst i Afrika og dobbelt så høyt som i Egypt. Titusenvis av libyere i lavinnkomstgruppen har mottatt statlige stipend for å studere enten hjemme eller i utenlandet. Den urbane infrastrukturen har blitt modernisert, landbruk er statlig subsidiert og småskalaprodusenter får billige lån fra staten. Gaddafi har gatt å bresjen for alle disse tiltakene, samtidig som han har beriket sin egen klan.
På den andre siden har de libyske opprørerne med støtte fra vesten gått til målrettede angrep på hele den sivile økonomien, bombadert libyske byer, stoppet leveringer av subsidiert mat og andre statlige ytelser til fattige, forårsaket stenging av skoler og tvunget hundretusenvis av utenlandske lærere, leger og faglærte arbeidere til å flykte.
Libyere som ellers forakter Gaddafis lange og tildels autoritære regjeringstid står nå ovenfor valget mellom å støtte en avansert og funksjonell velferdstat eller en utenlandsk militær erobring. Mange har valgt velferdstaten.
Opprørernes totale fiasko, til tross for deres massive støtte fra vesten, betyr at de vestlige krigsnasjonene må trappe opp intervensjonen. Spesialstyrker, rådgivere og etteretning er ikke nok. Med tanke på at Obamas mål er 'regimeendring', har de ikke noe annet valg enn å sende inn store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og tanks, og de må intensivere den allerede brutale bombingen av landet.
Venstresiden
Etter alle solemerker vil den vestlige venstresiden fortsette å legge frem fordeler og ulemper med denne krigen. SV og deres søsterpartier i Europa stiller seg lojalt på stormaktenes side, det samme gjør partiet Rødt sitt søsterparti i Danmark og De Grønne i Tyskland. Europeiske sosialister går dermed i fotsporene til sine forgjengere: Det franske sosialistpartiet som på 30-tallet diskuterte fordeler og ulemper ved å støtte antifascistene i Spania, samtidig som Hitler og Mussolini bombet den spanske republikken på vegne av opprørstyrkene under ledelse av general Franco - en fascistisk prototype på Obamas 'humanitære intervensjon'.
[1] http://www.nationaljournal.com/cia-deploys-to-libya-as-white-house-authorizes-direct-assistance-to-rebels-20110330
[2] http://articles.latimes.com/2011/mar/10/world/la-fg-libya-rebel-leaders-20110311/2
Abonner på:
Innlegg (Atom)
