Folkets partisan

Valgets tapere

2011-09-13T07:09:00.000-07:00

Jeg heter Murat Çalışkan, og jeg er valgets taper. Jeg skriver dette før valglokalene er stengt, før én stemme er telt opp, men jeg, vi, taper uansett. Det har seg sånn at alternativene til byråd i bergen består av enten de "borgerlige" eller de såkalte "rødgrønne" (R/SV/AP/SP). Jeg er en kommunist som er imot skatter, avgifter og offentlige inngrep, fordi jeg hater staten. Jeg er for at sosialhjelpen skal styrkes og for at bybanen bygges til alle bydeler med en gang. De borgerlige er for skatter og avgifter for vanlige folk, mens rikingene knapt betaler en krone. Med et såkalt rødgrønt byråd vil vi få enda høyere skatter og avgifter, frysing av sosialhjelpsatsene (som allerede er skammelig lave) og fortsatt utbygging av bybanen til Lagunen(!!!). Hva faen er Lagunen? Det er et kjøpesenter! Hva med å først bygge ut banen til der folk faktisk bor? Åsane, Loddiken og Dalen feks?

For folk som går på NAV og sliter med å få endene til å møtes, folk som ikke har jobb og ikke hadde klart å holde på en jobb hvis noen ga den til oss, for folk som liker rusen bedre enn et samfunn som ikke tar vare på folk, for innvandrere som ikke vil la seg assimilere og bli en svart utgave av Ola Nordmann, dere er valgets tapere. Vi kan ikke vinne et valg, fordi vi aldri kan stå på likefot med staten så lenge vi konkurrerer på deres premisser.

Vår styrke er at vi er mange, har ingen ting å tape, og hvis vi finner enhet er vi pokker så mange.

Når de undertrykte reiser seg

2011-09-04T06:31:00.000-07:00

I analysene til den etablerte venstresiden i vesten vil de mest revolusjonære delene av folket bestå av industriarbeidere, transport, håndverkere, lagerarbeidere og tilsvarende. Godt betalte menn i trygge og godt betalte stillinger som stemmer FrP eller AP.

Jeg velger å kalle dette "vulgærmarxisme", så forenklet marxisme at det ikke har noe med marxismen å gjøre.

Disse vulgærmarxistene bryr seg ikke om at de med størst interesse av å gjøre revolusjon, selv er de som må stå for revolusjonen. Faktum er at en håndtverker som tjener 400 000 årlig etter 3 år på videregående ikke har interesse av å velte det nåværende systemet. Hvis han trer inn i de revolusjonæres rekker vil det være av moralske grunner, i solidaritet med de undertrykte. "De undertrykte" er gjerne litt vanskelig å plassere, men de er svarte og befinner seg sannsynligvis i Afrika. Håndtverkeren sloss ikke lengre for sin egen frigjøring, men for andres og verken vil eller kan være hovedkraften i revolusjonen.

Her kommer Lenins analyse av arbeideraristokratiet inn. På grunn av det høyt utviklede kapitalistiske systemet vil Norge og andre imperialistiske land plyndre landene i sør for verdier. Disse verdiene brukes til å gjøre magene til herskerne enda større, men også til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen. Håndverkeren tilhører derfor et delvis oppkjøpt sjikt av arbeiderklassen og har personlig interesse av å opprettholde dagens utbyttersystem.

De har fagforeninger som er kontrollert av DNA, mens de sitter på toppen av kransekaka og ser ned på fattige, innvandrere, arbeidsløs ungdom, narkomane, psykisk syke.

Jeg ser derimot ned på håndtverkeren og vulgærmarxistene, som tror håndtverkeren kunne stå i spissen for en revolusjon (en revolusjon mot seg selv?). Vulgærmarxistene liker ikke de fattige, narkomane og de syke, de er ikke velartikluerte nok, pen nok i tøyet, håret er ikke stylet, de bruker ikke fremmedord og Karl Marx refererte nedlatende til dem som "filleproletarer". I realiteten er det her det revolusjonære potensiale ligger i den vestlige verden; en hær av sinte, stein gale, sultne, skittne unge folk som sier at nok er nok. For nok er virkelig nok.

Jeg har sett for mange venner gå til grunne fordi det å få dine rettigheter på NAV blir en fulltidsjobb, hvilket innebærer at dine psykiske problemer blir overtidsarbeid.

Jeg har sett for mange venner lagt i reimer og tvangsmedisinert på farlige medisiner fordi de, som alle andre mennesker, bærer i seg en frihetstrang.

Jeg har for mange venner som blir tatt med ned i kjelleren på politistasjonen og banket dritten ut av fordi de har en brukerdose heroin i lomma og fordi de ikke bukket og takket når politiet tok "friskmeldingen" deres.

Jeg har sett for mange somaliere som blir behandlet som dritt på NAV på grunn av hudfargen.

Jeg kjenner for mange kurdere som ikke får jobber på grunn av etternavnet sitt og velger derfor heller et liv som småkriminell.

Jeg ser for mange tiggere.

Dette er vold mot de undertrykte. Kanskje får vi et klapp på skulderen av vulgærmarxistene, men aldri en knytta neve og sann solidaritet. For ifølge dem er vi farlige: Marx sa jo at filleproletariatet kunne kjøpes opp og brukes mot det øvre lag av arbeiderklassen. Lite visste nok Marx at det noen århundrer seinere er det kjerneproletariatet som er kjøpt opp og som tilhører politisk de mest konservative og tildels reaksjonære delene av samfunnet.

Leon Trotsky gikk enda lengre enn Marx og ga oss nærmest skylden for at fascistene klarte å ta makta i Italia:
"Through the fascist agency, capitalism sets in motion the masses of the crazed petty bourgeoisie and the bands of declassed and demoralized lumpenproletariat -- all the countless human beings whom finance capital itself has brought to desperation and frenzy."

Og når vi gjør opprør blir vi fordømt av de samme "marxistene" for å ikke være organisert godt nok, for ikke ha gode nok strategier, synlige nok ledere. Selvfølgelig har vi ikke ledere! Vi er slitne, fysisk og psykisk nedbrutt, mange av oss går sultne. Det utøves vold mot oss på sykehusene, på politistasjonene, på sosialkontoret. Hvor skal disse lederene vokse frem? Hvor kom Robin Hood fra? Ifølge legenden var han en adelsmann som falt i unåde hos de andre adelige og begynte å stjele fra føydalherrene. Engels var fabrikkeier. Lenin kom også fra gode kår. Ledere vokser ikke ut fra et vakum og strategiene deres ble formet av kampen som ble ført .

Vi har derimot hatt gode politiske ledere. Ikke i Norge, der vulgærmarxistene skulle lede en revolusjon av industriarbeidere som, som vi vet, feilet, og alt vi sitter igjen med er det pene og strigla Rødt. Jeg snakker om Huey P. Newton, Fred Hampton, Assada Shakur og Mumia Abu Jamal, som på 60-tallet ble utnevnt til den største indre trusselen mot den amerikanske staten. Her snakker vi gutter og jenter som vokste opp i slummen, bevæpnet seg mot politiet og solgte Maos Lille Røde for å finansiere sine mange sosiale programmer blant de fattigste. Våre ledere ble drept, fengslet og gjort avhengig av heroin samtidig som at FBI floodet over slummiljøet med heroin for å ødelgge panterne. Dette er ledere som tok marxismen på alvor. Derfor ble de knust.

Frantz Fanon beskrev filleproletariatet som "one of the most spontaneous and the most radically revolutionary forces of a colonized people».

Å tro at Ola Håndtverkerer skal storme vinterpalasset med gevær og knytta neve tar ikke utgangspunkt i klasseforholdene i det norske samfunnet og er derfor umarxistisk. Men vi kan ikke avfeie kritikken fra vulgærmarxistene helt. Mangel på ledelse og dårlige strategier er hovedgrunnen til at ikke den franske staten ikke ble styrtet i 2005 eller 2007 eller 2009 da sultne og fattige ungdommer konfronterte statens voldsapparat. Og forklaringen på hvorfor herskerne i London fortsatt kan føre sin nyliberale krig mot de fattige.

Mens panterne ble drept, og Mumia kjemper for livet på death row, holder herskerklassen oss nede på langt mer slu og sofistikert vis i Norge. Våre ledere er sperret inne, tvangsmedisinert, desillusjonerte, avhengige av heroin, psykotiske, ødelagt og nedbrutt av NAV. Dette undertrykkelsesaparatet blir forbigått av venstresiden. De vil ikke ha noe med oss å gjøre der de sitter på fancy kafeer, nipper til 50-kroners kafe latte, spiser rekesmørbrød og diskuterer hvor fælt palestinerne har det.

Jeg vet jeg maler i mørke farger. Det er mulig jeg fornærmer endel lesere som har tiltro til både velferdsstaten og det etablerte venstre, at hvis bare Rødt får noen prosent til, bare de vinner LO-kongressen, bare byrådet i Oslo blir kastet - ja, så slipper vi til og med vold.

Og de ser ikke volden som blir begått mot oss hver eneste dag: Hver gang jeg lukker øynene kan jeg høre ropene fra jentene fra K2 som brutalt ble holdt i bakken av 4-6 store menn og båret inn i belterommet, der de ble lagt i belter: en på hver arm, en på brystet, en på magen et på hvert bein. Var de heldig måtte de ligge sånn noen timer – litt mer uheldig, i dager. Urinere i en potte, mates av en pleier. Sprøyte i låret med medisiner som ødelgger hodene deres. Deretter fulgte isolasjonen. Total isolasjon på et eget rom som ikke inneholdt annet enn en skomgummimadrass. Jeg lukker øynene og jeg hører de desperate ropene "hjelp meg! hjelp meg!". Og jeg vil så gjerne hjelpe. Men jeg er så sliten.

Jeg skal ikke fortsette ved å fortelle om volden som de fattige utsettes for på Bergen politikammer, for det er ikke den typen vold denne teksten skulle handle om. Jeg skulle skrive om opprøret i Paris, England og Hellas om at de undertrykte reiser seg, at den etablerte venstresiden har sviktet, om hvor det revolusjonære potensiale i Europa ligger. Volden jeg vil skrive om rettes mot herskerne, der de undertrykte knuser staten og erobrer verden. Men før vi kommer dit må vi organisere oss, få tilbake verdigheten vår, fri oss fra kjemikalier som holder oss nede, bygge en hær av de sultne og slitne, først da kan vi bygge en verden med rom for alle.

Noen vil rane deg med en pistol, andre med med en fyllepenn

2011-08-13T13:53:00.000-07:00

Mens de fattige reiser seg i raseri, fortsetter børsene i verden sine gedigne sprang mot himmelen. Den politiske og økonomiske eliten er derimot på defensiven. Med dette massive opprøret som bakteppe fortsetter de sin nyliberale sjokkdoktrine som, som vi vet, går hardest utover de samme ungdommene som er ute i gatene i engelske byer.

Samtidig som milliarder av kroner lekes med av finanseliten på børsene, fremstiller europeisk massemedia ungdommene som forsyner seg med flatskjermer som hjernedøde kriminelle. Gjennom brillene til europeisk massemedia er logikken som så: når en fattig person utfører vinningskriminalitet er hans handling en trussel mot alt "vi" holder hellig, mens når parasittene i svart dress og slips stikker av med millioner, blir disse tyvene referert til som "våre" finansledere.

Som Robert Zimmerman så treffende sier det:

Steal a little and they throw you in jail.
Steal a lot and they make you king

Uavhengig av propagandaen fra de nyliberale herskerne av verden, er tillfellet at verdiene som er skapt av det store flertall - proletariatet - brukes av en liten herskerklasse til å skape økonomiske bobler, og når boblen sprekker skapes økonomiske katastrofer av en annen verden, som igjen rammer proletariatet og spesielt de nedre delene bestående av ungdommer og innvandrere.

Woody Guthrie beskrev forholdet mellom de lovløse og den økonomiske eliten sånn:

"Yes, as through this world I've wandered

I've seen lots of funny men;

Some will rob you with a sixgun,

And some with a fountain pen.

"And as through your life you travel,

Yes, as through your life you roam,

You won't never see an outlaw

Drive a family from their home."

Dette er virkeligheteten i det pågående ranet. Det økonomiske systemet har alltid vært plyndring satt i system som etterlater seg en ødemark av nød og forsakelse. Uorganiserte opprør har ligget og gjæret i mange europeiske storbyer i lang tid.

Under kapitalismen har underklassen blitt utsatt for økonomisk vold fra fødselen av. Likevel må det sinte unge menn som lyser opp natten til før denne underklassen faktisk blir lagt merke til i massemedia. Og media fortsetter sin elitistiske ignoranse ved å fordømme de maskerte ungdommene.

Når menn i dress fratar underklassen dens verdighet, kan ikke dere sitte i trygge hjem i Norge og være sjokkert over disse opprørerne. For hva forventet dere? Kliniske operasjoner der velstand overføres til de fattige? Robin Hood av Locksley? 50-tallets sosialdemokrati? Ja, dere får stemme Rødt og håpe på det beste.

Kapitalismen er stygg, og opprøret mot dette systemet vil ikke være vakkert, elegant og pent.

Samtidig er opprør en kjærlighetshandling: en egoistisk total hengivenhet. I forhold til et samfunn kontrollert av sosiopatiske ledere er opprør og motstand den eneste farbare veien. Underkastelse er galskap. Hjertene våre insisterer på det: uten opprør er livet bare en lang omvei til gravlunden. For hvis valget sto mellom å bli tråkket på eller reise seg, hva ville du gjort?

Drømmen om Kurdistan

2011-07-10T08:29:00.000-07:00

Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist.

Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK. I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist.

Ocalan kalles apo av oss kurdere, det betyr onkel på kurmanji, som er den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham onkel fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: Kurdere.

Men tilbake til familien min. Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Men på 1.mai var han selvfølgelig ute med sitt røde flagg og viste sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar sloss for ett fritt Kurdistan, men ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.

Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed (som er en millionby), men ble deportert vestover av den tyrkiske hæren i deres forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen. Veldig mange landsbyer er jevnet med jorden og innbyggerne gjort til internflyktninger. Min familie ble deportert til vest-Tyrkia og har bodd der siden.

Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere resturanter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor og her jeg ble født. Min far ga meg navnet 'Murat', som var en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerene. Og Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.

Det bringer oss tilbake til min bestefar sin gamle elev, Abdullah Öcalan, som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter.

Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliath, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.

Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliath blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.
Hva gjør så kurderne? Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen sin i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner resturanter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du selv sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. Likevel reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine instutisjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.

Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.

Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia - da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den "indre fienden": føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.

Ved inngangen av det 21 årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er og hvordan vår bevegelse kan seire.

Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten, på den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å sloss for sitt land og sitt folk, men for å skape et nytt samfunn der kvinner eier halve himmelen og deltar i å bygge opp et menneskevennlig samfunn. Blant PKK sine stående soldater er 40% kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, patriarkatet og det imperialistiske verdensystemet. Dette er helt unikt i et midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.

Men tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Men mange kurdere - også noen av dem som støtter den militære kampen - mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt gjort ulovlig, politikere og aktivister arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjennoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!

Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for og hvis vi vinner vil hele himmelen være vår.

Skjønn idyll om Libya

2011-06-14T19:22:00.000-07:00

Debatten om Norges deltakelse i den vestlige aggresjonen mot Libya ender ofte i to skyttergraver - for eller mot bombing av Libya. Stilt ovenfor dette spørsmålet har de fleste grupper til venstre for regjeringen endt opp med å gå imot det vestlige angrepet. Med et så feil utgangspunkt blir også debatten forøvrig merkelig. For den vestlige aggressjonen mot Libya handler bare delvis om den såkalte "flyforbudsonen" som i dag håndheves av vestlige imperialistmakter.

Spørsmålet av betydning er derfor hvordan man stiller seg til de såkalte libyske "opprørerne". Det er nemlig absurd når stort sett hele venstresiden går inn for en støtte til "opprørerne" i Libya, men samtidig går imot "flyforbudsonen". "Opprørernes" største ulempe i kampen om Libya innledningsvis i krigen var mangel på kontroll over luften. Når NATO nå har tatt kontroll over himmelen og med sitt enorme arsenal gir luftstøtte til opposisjonen, gir dette en enorm fordel. For hvis det var sånn at opposisjonen var en gjeng demokratiforkjempende frihetskjempere, ja, da ville det jo vært helt riktig å ikke bare å gi de luftstøtte, men også våpen, penger og etterretning. Det er en helt riktig posisjon å innta hvis du kjøper løgnen om et spontant opprør som ut av det blå spredde seg og tok kontroll over viktige byer i landet. Hvis du kjøper løgnen om at tusenvis av "opprørsoldater" fant noen våpen under en stein og over natten ble til en godt trent hær som kan utfordre profesjonelle soldater i en relativt velfungerende regjeringshær. Hvis du virkelig tror at folket i sinne og aggresjon han reist seg mot en undertrykkende diktator som hater sitt folk og hater demokrati, og at bare en gjeng modige frihetskjempere står i veien for Gaddafis massakrer mot sivile.

Ja, det hadde vært en god hollywoodfilm. Men virkeligheten er nok litt annerledes: Et væpna opprør av denne størrelse kan ikke organiseres spontant over natten. Det er naivt å tro at USA og Israel ikke deltar aktivt i de pågående forsøkene på å styrte Gaddafi, når de i over 30 år har bekjempet Gaffafi og hans pan-afrikanske og pan-arabiske idéer militært, politisk og økonomisk. Hvis dette var et folkelig opprør ville opposisjonen vunnet i løpet av noen få uker, ettersom NATO kontrollerer luftrommet, mens opprørerne har flere og bedre våpen enn regjeringshæren. At opposisjonen skal være demokratiforkjempere er bare latterlig da de består av en "fin" miks av tidligere Gaddafi-lojalister som vil mele sin egen kake, og islamister som Abdel-Hakim al-Hasidi, som ifølge Al-Qaida selv er "deres mann" i Libya. Det er naivt å tro at de libyske "opprørslederene", som i dag trygler vesten om bakkeinvasjon av landet, ikke vil ha USA og EU i tankene når de fordeler krigsbyttet - den libyske velferdstaten. Det naivt å tro at disse lederne holder så mye høyere moralske standarder enn USAs andre nikkedukker rundt omkring i verden.

Nei, "opprørerne" vil ikke ha frihet for libyere. De vil ha frihet for vestlige imperialister som vil underlegge seg et strategisk viktig land i nord- Afrika. De vil bygge en enda mer korrupt og autoritær stat, hvor libysk olje selges på billigsalg til vesten som takk for den langvarige støtten. Heldigvis finnes det patriotiske libyere som motsetter seg dette, som i dag kjemper med livet som innsats mot denne reaksjonære vestlige aggresjonen.

Årsakene til krigen i Libya

2011-05-14T16:08:00.000-07:00

USA og NATO har spilt en viktig rolle i å hisse opp og intensivere motsetningene mellom opprørerne og den libyske regjeringen. Gjennom NATO og FN støtter disse utenlandske maktene opprørerne direkte, politisk, økonomisk og militært.

Gaddafi er en torn i øyet til USA og NATO. Først og fremst fordi han utfordrer og konfronterer USAs hegemoni i verden. Han har krevd større makt til afrikanske land og den Afrikanske Union. Han har krevd større makt til de små landene i FN. Han har krevd etterforskning av tidligere kriger til USA og europeiske stormakter. Han går inn for en ny verdensorden hvor USA innehar en mindre dominerende rolle.
Hele spillet om Libya er nettopp det, et skuespill. NATO trenger å holde en fasade av et legitimt og nøytralt NATO som handler på vegne av FN. I realiteten er begge disse organisasjonene et verktøy for amerikansk utenrikspolitikk.

Gaddafi er i realiteten en skarpsindig, maktglad leder som har vist pragmatisme og fleksibilitet for å beholde makten i landet. Som så mange andre maktmenn trives han med makt og han vet hvordan han beholder den, med brutalitet om nødvendig. Imidlertid er ingen leder enten god eller ond. Gaddafi er intet unntak.

Mistro mot USA

Før Gaddafi ga opp sitt atomprogram og gjorde opp for tidligere synder, måtte han være sikker på at USA holdt sin del av avtalen. Han hadde rettmessig mistro til USA. Han trodde, igjen rettmessig, at USA kom til å dolke han ryggen da han ga opp sine forhandlingskort. Etter at de to statene ble enige, sørget USA for at FN-sanksjonene ble fjernet og normale relasjoner ble etablert. Alle de andre stormaktene i verden gjorde det samme. Mange høyere embetsmenn besøkte Libya og Gaddafi besøkte Paris. Snart ble oljekontrakter signert.

Advarte om al-Qaeda

Før sanksjonene ble opphevet søkte Gaddafi samarbeid med vesten. Før angrepet 11. september advarte Gaddafi gjenntatte ganger mot trusselen fra al-Qaeda. To år før 11. september ga han masse etteretning til vesten angående al-Qaeda, som den gang som nå er en av hans fiender. [1]

Hvorfor har da vesten snudd på flisen etter denne perioden med tilsynelatende idyll? Hvorfor har Gaddafis mareritt blitt en realitet etter denne perioden med vennskap?
Krigen handler ikke om at Gaddafi møtte opprøret med militærmakt. Det er ikke fordi vesten har humanitære bekymringer. Vesten har feks. ikke gjort noe for å stoppe, snarere oppmuntret, Saudi Arabia sin militærmakt mot Bahrain.
Krigen handler faktisk ikke om demokrati. Faktisk foreslo Gaddafi å innføre en radikal form for sosialdemokrati, men forslaget ble stoppet av den libyske regjeringen. Han foreslo å nasjonalisere og omfordele oljeformuen direkte til libyere. Dette gjorde at Gaddafi gikk i klinsj med deler av eget statsapparat og det nasjonale oljeselskapet. Denne friksjonen mellom Gaddafi og regjeringen er en av mange årsaker til dagens borgerkrig.

Nasjonalisering av olje

Det er to grunner til at vesten nå prøver å fjerne Gaddafi. Den første er oljekontrakter. I forhandlingene hvor Gaddafi ga opp sitt atomvåpenprogram og ga oppreisning til terrorofre, gikk flere kontrakter til vestlige oljeselskaper. I mars 2004 ble en avtale signert med Shell. I 2007 ble en annen avtale inngått hvor det største britiske oljeskapet BP ble begunstiget. I bytte ble Ali Mohmed al-Megrahi sluppet ut fra et skotsk fengsel der han hadde sittet for Lockerbiebombingen.
Men som et resultat av de lave oljeprisene i 2009 erklærte Gaddafi at han vurderte å nasjonalisere de utenlandske oljeselskapene i Libya.

Når oljeprisene lå på 150 dollar i 2008 satt Gaddafi igang infrastrukturprosjekter som var finansiert av oljepengene. De lave oljeprisene skapte problemer for Libya, så det ble vurdert å få mer ut av oljeselskapene. I juni 2009 hadde Libya reforhandlet kontrakten sin med Frankrikes ledende oljeselskap. De hadde allerede reforhandlet med andre internasjonale oljeselskap.

Den offentlige trusselen om å nasjonalisere oljen kan ha vært et forhandlingskort, men kombinert med de reforhandlede kontraktene ble de utenlandske oljeselskapene og deres regjeringer usikre på Gaddafis intensjoner. Videre hadde Gaddafi enda et forhandlingskort: å slippe til russiske, kinesiske og indiske oljeselskaper.
Gaddafi blandet seg ikke inn i affærene til vestlige oljeselskaper før den pågående vestlige aggressjonen. Derfor er det et blindspor når det hevdes at USA og NATO startet krigen mot Libya for å få kontroll over libysk olje. Libysk olje må sees i en større, afrikansk sammenheng. Det er ikke veldig kjent, men afrikansk olje kan faktisk overgå oljen i midtøsten.

Det har blitt gjort store oljefunn i flere regioner i Afrika. Det har vært stor kamp mellom USA, EU, Kina, Russland, India og Sør Korea om kontroll over denne oljen.

Afrikansk enhet

Dette henger sammen med den andre grunnen til vestens ønske om å fjerne Gaddafi: hans forsøk på å organisere afrikanske land politisk og dermed gi dem større makt, på bekostning av stormaktene i øst og vest. Under endrede forhold utspiller enda et kapittel i rivaliseringen over afrikanske ressurser seg som en reprise av tidligere imperialistisk kolonial rivalisering. I dag er vesten fortsatt interessert i å kontrollere disse ressursene, men nå møter de konkurranse fra nasjonene i øst.
Grunnen til den vestlige aggresjonen mot Libya forståes bedre når vi analyserer Gaddafis tale til FN 23. september 2009. Det finnes en video med oversettelse av hans tale på internett. [2]

I denne talen tar Gaddafi et oppgjør med vesten generelt og USA spesielt. Han kritiserer FN som instutisjon. Han stiller de ubehaglige spørsmålene få andre statsledere tørr å stille. Han foreslår politiske forandringer som vil redusere makten til stormaktene og styrke makten til landene i sør.
Ironisk nok viser aggressjonen mot Libya sannheten i deler av den krasseste kritikken mot FNs opptreden og politiske struktur. Denne gangen ble han ikke angrepet for hans støtte til det vesten kaller terrorisme, men for hans streben etter å endre maktbalansen i verden. Vesten vendte seg mot Gaddafi fordi han utfordret stormaktene.

Utviklingen den siste tiden viser at Gaddafis kritikk av sikkerhetsrådet har vært velbegrunnet. Det har også vist seg at det er godt grunnlag for hans mistro mot USA og deres allierte.

Vestlig presse gjorde innbyggerne sine en bjørnetjeneste når de på arrogent og overfladisk vis avviste Gaddafi sin FN-tale som rabling fra en gal statsleder. De foretrakk å skrive om klærne hans, fremfor å ta på alvor hans faktiske kritikk av USA-ledede kriger i Irak, Jugoslavia og Afghanistan.

Problemet til Gaddafi og hele den libyske regjeringen er at de utfordrer det amerikanske hegemoniet i verden. De utfordrer vesten. De utfordrer dominansen til stormaktene. Vesten ønsker å kvitte seg med denne type tenkning. Vesten ønsker å kvitte seg med Gaddafi og erstatte ham med en av deres egne lakeier. Derfor bombes Libya i dag. USA og NATO angriper Gaddafi for å demme opp for innflytelsen ideene hans har i Afrika og resten av verden.

[1] http://www.allvoices.com/contributed-news/8515366-libyian-intelligence-helped-cia-fight-alqaida-for-years-behind-the-scenes-all-thats-gone-now-im-afraid
[2] http://www.veoh.com/watch/v19123836HFQazwD2?h1=Muammar+Gaddafi+Speech+To+United+Nations+Sept

Krigen i Libya og venstresiden

2011-04-20T14:56:00.000-07:00

Gjennom de siste to ukene har Libya blitt utsatt for det største og mest brutale luft, sjø og bakkeangrepet i deres moderne historie. Tusenvis av bomber og missiler avfyrt fra amerikanske og europeiske krigsskip og jagerfly ødelgger libyske militærbaser, flyplasser, veier, havner, oljedepoter, tanks og fly.

Mange spesialstyrker fra CIA og SAS har trent, gitt rådgivning og staket ut mål for de libyske opprørerne som fører krig mot den libyske regjeringen, dens væpna styrker, folkemilitser og dens sivile støttespillere. [1]

Liten støtte

Til tross for massiv militær støtte og de vestlige alliertes kontroll over landets luft og farvann, har ikke opprørerne klart å mobilisere støtte blant befolkning i byene og i landsbyene. De er på defensiven når de blir konfrontert med den libyske regjerings soldater og militser på landsbygden.

Vestlig media og ikke minst statsledere har vanskelig for å forklare denne nye utviklingen i Libya. En vanlig forklaring er at den libyske opposisjonen er dårlig utrustet militært. Da kan en umulig ta med i regnestykket den direkte militære intervensjon fra 20 store og små militærmakter, samt de tusenvis av politiske allierte i FN, som står bak denne opposisjonen, og heller ikke de store arsenal av jagerfly, flere krigsskip og ubåter som Nato bidrar med. Og hva med de hundrevis av daglige angrep og de tusenvis av bombene som har vært sluppet over den libyske nasjonen?

En amerikansk avis beskrev derimot hvordan mange opposisjonelle libyere i jeeper med fastmonterte maskinpistoler rømte fra regjeringstyrkene i Ras Lanuf. Til tross for at antallet maskingevær og antiluftskyts langt på vei overgår våpnene til den libyske hæren, rømmer opprørerne fra frontlinjene. [2]

Motivasjon og verdier

Det avgjørende momentet i en borgerkrig er ikke våpen, trening og ledelse, selv om dette også er viktige faktorer: Det viktigste forskjellen på den militære evnen til de to krigførende partene ligger i motivasjon og verdier. Vestlig intervensjon har styrket nasjonal bevissthet blant det libyske folket, som nå ser på konfrontasjonen med den vestligestøttede opposisjonen som en kamp for å forsvare sitt hjemland mot utenlandsk aggressjon - noe som er et virkningsfult insentiv for enhver krigførende hær. Det motsatte kan sies om opprørerne, som har overgitt sin nasjonale identitet og som bare kan gripe makten ved hjelp av den vestlige intervensjonen. Fotfolket blant opposisjonen vil av forståelige grunner ikke ofre livet sitt eller drepe sine landsmenn for å sette inn et styre underlagt Washington og Paris' diktat. På landsbygda blir opprørerne sett på som inntrengere og de opptrer som okkupasjonsoldater i nye områder. Mange lokale ledere uten bånd til Gaddafi-klanen har også blitt arrestert under påskuddet at de er 'femtekollonner' for Gaddafi. Resultatet er organiserte folkemilitser som angriper opprørernes posisjoner på landsbygda. Opprørerne blir sett på som 'fremmede' når det kommer til regional og klantilhørlighet, og fordi de har trampet på lokale normer, befinner de seg nå i 'fiendtlig' terreng. Og hvilke opprørere er vel villig til å dø for å "forsvare" en befolkning som er fiendltlig innstilt? Alt opprørerne har igjen er å be om luftstøtte fra utenlandske stormakter for å 'frigjøre' landsbygda for dem.

Vestlig media har ikke klart å forstå den faktiske fremgangen til regjeringsvennlige styrker og må ty til beskyldninger om tvang og bestikkelser. Det finnes imidlertid en annen virkelighet, som blir lett blir oversett: Under ledelse av Gaddafi har Libya brukt sin oljeformue på å bygge offentlige skoler, sykehus og klinikker. I følge CIA World Factbook er den gjennomsnittlige inntekten i Libya høyst i Afrika og dobbelt så høyt som i Egypt. Titusenvis av libyere i lavinnkomstgruppen har mottatt statlige stipend for å studere enten hjemme eller i utenlandet. Den urbane infrastrukturen har blitt modernisert, landbruk er statlig subsidiert og småskalaprodusenter får billige lån fra staten. Gaddafi har gatt å bresjen for alle disse tiltakene, samtidig som han har beriket sin egen klan.

På den andre siden har de libyske opprørerne med støtte fra vesten gått til målrettede angrep på hele den sivile økonomien, bombadert libyske byer, stoppet leveringer av subsidiert mat og andre statlige ytelser til fattige, forårsaket stenging av skoler og tvunget hundretusenvis av utenlandske lærere, leger og faglærte arbeidere til å flykte.

Libyere som ellers forakter Gaddafis lange og tildels autoritære regjeringstid står nå ovenfor valget mellom å støtte en avansert og funksjonell velferdstat eller en utenlandsk militær erobring. Mange har valgt velferdstaten.
Opprørernes totale fiasko, til tross for deres massive støtte fra vesten, betyr at de vestlige krigsnasjonene må trappe opp intervensjonen. Spesialstyrker, rådgivere og etteretning er ikke nok. Med tanke på at Obamas mål er 'regimeendring', har de ikke noe annet valg enn å sende inn store bakkestyrker, pansrede kjøretøy og tanks, og de må intensivere den allerede brutale bombingen av landet.

Venstresiden

Etter alle solemerker vil den vestlige venstresiden fortsette å legge frem fordeler og ulemper med denne krigen. SV og deres søsterpartier i Europa stiller seg lojalt på stormaktenes side, det samme gjør partiet Rødt sitt søsterparti i Danmark og De Grønne i Tyskland. Europeiske sosialister går dermed i fotsporene til sine forgjengere: Det franske sosialistpartiet som på 30-tallet diskuterte fordeler og ulemper ved å støtte antifascistene i Spania, samtidig som Hitler og Mussolini bombet den spanske republikken på vegne av opprørstyrkene under ledelse av general Franco - en fascistisk prototype på Obamas 'humanitære intervensjon'.

[1] http://www.nationaljournal.com/cia-deploys-to-libya-as-white-house-authorizes-direct-assistance-to-rebels-20110330
[2] http://articles.latimes.com/2011/mar/10/world/la-fg-libya-rebel-leaders-20110311/2

Et arabisk jordskjelv

2011-02-04T13:08:00.000-08:00

Mens analytikere i media diskuterer hvorvidt Twitter og Facebook er en utløsende faktor til opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika eller hvorvidt USA støtter oppunder de regionale diktaturene, så er én ting i hvert fall sikkert: de arabiske massene har fått nok.

Fra Tunisia spredde det seg et håp om at araberne opplever en politisk oppvåkning. Protestene vi har sett i landet, samt i Egypt, Jordan, Libya, Algerie og Yemen handler ikke bare om å avsette autoritære diktatorer. Opprørene handler om å avskaffe foreldete styringsformer hvor herskeren slipper å svare for noen og der den økonomiske politikken styres av herskerens egne forretningsinteresser.

Statlig undertrykkelse

Gjennom andre verdenskrig ble Tyrkia refererte til som "Europas syke mann". Men i det 21-første århundret spilte Tyrkia, Israel og Iran en dominerende rolle i regionen, mens pessimisme og usikkerhet preget de arabiske massene. Tiår med ofte brutal undertrykkelse mot borgerrettigheter, korrupt økonomisk politikk, statlig kontroll av media, ett-partistyre og etableringen av politistater bidro til å kvele arabernes drømmer om demokrati. Med unntak av Libanon har faktisk de arabiske landene aldri hatt demokratiske, ikke engang pluralistiske, styresett. I etterkrigstiden var det revolusjoner og kupp av de militære som innledet diktaturene. Kupp og kontra-revolusjoner, ofte blodige, som tilfellet var i Irak i 1958, gjorde at det sivile samfunn stilnet og tvang reformatorer til å rømme.

Ustabil økonomi

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979 styrket noen av disse militærdiktaturene som undertrykket sitt eget folk. Ettersom de støttet opp under fredsprosessen i Midtøsten ble de ”bestekompis” medWashington og ble stemplet som "moderate". Tunisia var et slikt land, et stoppested for Bush-administrasjonens embetsmenn i det de kalte et "korstog mot islam". I bytte ble Tunisia stemplet som "stabilt".

Men økonomien i Tunisia var aldri stabil. Vel har Tunisia vært et sekulært samfunn med lover som sikret kvinner rettigheter, men hva godt gjør disse lovene når universitetsutdannede ikke klarer å finne betydningsfullt arbeid? I byen Sidi Bouzid hvor revolusjonen startet, er arbeidsledigheten på 30 prosent. Når folk går sultne og ikke klarer å forsørge familiene sine, når deres frustrasjon ikke høres og tvinges til å se på mens den herskende eliten vokser seg mektigere og rikere, vil frustrasjonen til slutt koke over i raseri slik vi har opplevd de siste ukene.

Oppmøte overrasker arrangørene

I Egypt er det verken USA, Israel, WikiLeaks, Tweeter, Facebook eller utlendinger som har satt i gang protestene. Det var ikke det etter hvert så bekymrede Muslimske Brorskapet eller den udugelige politiske opposisjonen som samlet seg i gatene i Kairo, Alexandria, Mahala, Suez, og Ismailia. Inspirert av hendelsene i Tunisia mobiliserte folk på grunnplanet og samlet folk i gatene 25. januar, til og med organisatorene ble overrasket over oppmøtet. De siste årene har de små opposisjonsgruppene som Kefaya og 6.april knapt klart å samle noen hundre demonstranter, og vanligvis har demonstrantene vært utkonkurrert av svartkledde opprørspoliti. Denne gangen var bildet omvendt; sikkerhetsstyrkene var i suverent mindretall.

Historiene om Egypt og Tunisia er ikke så ulike. Som Tunisia opplevde Egypt tiår med økonomisk og politisk vanstyre, valgfusk (seinest ved parlamentsvalget i november i fjor) og uhemmet statlig korrupsjon gjorde at egyptere, unge og gamle, kvinner og menn, strømmet ut i gatene i en størrelsesorden som ingen hadde forventet.

Styrket patriotisme

Tiltross for tåregass og brutale sikkerhetsstyrker; vi kan se at en ny type patriotisme og stolthet er vekket til live blant egypterne. Ironisk nok var arabisk enhet noe man spøkte om i regionen, men i dag ser vi at mange arabere i andre land gir sin solidaritet til støtte folk folket i Tunisia og Egypt.
Egypt er det mest folkerike og innflytelsesrike arabiske landet, et sosio-politisk sentrum i den arabiske verden. Hendelsene der vil gjenlyde i regionen og skape krusninger i en langt større skala og betydning enn Tunisia. Vi har allerede sett at demonstrasjoner i Yemen har vokst i styrke.

Vestlig støtte?

Gjennom mange år har vestlige land brukt mangel på demokratiske reformer i Midtøsten og Nord-Afrika som pressmiddel for å manipulere diktatorene til å bøye seg for utenlandske interesser. Nå som de som de arabiske masser har reist seg mot sine lokale diktatorer, så skulle vi kanskje forvente at herskerne i Washington, London og Paris også stormer til barrikadene for å stå til tjeneste i deres kamp for demokratiske reformer?

Fargerevolusjonen uten vestlig støtte

2011-01-20T04:48:00.000-08:00

Folket har reist seg i Tunisia, og presidenten er blitt tvunget til å forlate landet. Er dette startskuddet for "fargerevolusjoner" også i de arabiske landene?

Dette er scener som vestlige land gjerne vil se i Iran: tusenvis av modige ungdommer som kaster en autoritær hersker ut av landet. Dessverre er det ikke Iran det gjelder, det er det det nord-afrikanske landet Tunisia. Folket har reist seg mot den vestligstøttede, undertrykkende presidenten Zine el Abidine Ben Ali og tvunget ham til å forlate landet. Og vestlige land venter nervøst, for hvis vestlige lakeier kan kastes ut av Tunisia, kan det samme skje i andre arabiske land som Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Bahrain.

Jernhånd

Frankrike har alltid vært klar i sin støtte til Ben Ali og hans brutale framferd mot demonstrantene. I praksis har Frankrike ignorert folkebevegelsens krav om at Ben Ali måtte gå og i stedet konsekvent understreket at han er landets legitime leder. Som tidligere fransk koloni har Frankrike fremdeles store politiske og økonomiske interesser i Tunisia, og med Ben Ali forsvinner også deres kontroll over disse interessene.

Ben Ali styrte Tunisia uavbrutt fra 1987 til 2011. Som mange andre vestligstøttede arabiske herskere styrte han landet med en jernhånd som resulterte i utbredt korrupsjon, massive brudd på menneskerettighetene og mangel på grunnleggende demokratiske rettigheter.

Demonstrasjonene sprer seg

Når en ung gateselger i midten av desember tente på seg selv for å protestere mot arbeidsleldighet og korrupsjon i de sentrale byen Sidi Buzeid rynket ikke vestlige ledere en mine. Det ble antatt at Ben Ali ville knuse protestene som fulgte i løpet av kort tid. Trygg på seg selv nektet Ben Ali i begynnelsen å innfri noen av kravene til demonstrantene. Som et resultat av dette økte demonstrantene raskt i antall, og demonstrasjonene spredte seg til andre byer, til store deler av Tunisia var preget av opprør.

Først sparket Ben Ali tre medlemmer av hans regjering. Så beordret han hæren til å beskytte hovedstaden i landet og viktige regjeringsbygg.
Samme dag som TV-talen sparket presidenten flere høystående medhjelpere, inkludert innriksministeren som hadde gitt hæren grønt lys til å skyte og drepe demonstranter; noe som kostet 60 mennesker livet.
I sitt forsøk på å beholde makten i landet beodret Ben Ali et portforbud om natten. Men demonstrasjonene fortsatte og eskalerte med store sammenstøt med politiet 14. Januar.

13. Januar stod Ben Ali skjelvende foran TV-kameraene og snakket til folket. Han bønnfalte folket han hadde undertrykt i over 23 år, han ba om en ny sjanse og lovet å få en slutt på skytingen mot demonstrantene. TV-talen stoppet ikke folket. Tusenvis marsjerte dagen etter til innenriksministeriet, symbolet for den statlige undertrykkelsen. Samme dag oppløste Ben Ali regjeringen og parlamentet og beordret nyvalg innen 6 måneder. Noen timer senere erklærte han unntakstilstand i landet, men bare to timer senere rapporterte arabiske TV-stasjoner at han hadde forlatt landet.

Demonstrasjonene minner om Iran i 1979, da tusenvis var ute i gatene for å styrte en annen vestlig-støttet diktator, den iranske sjaen, men denne gangen skjedde opprøret i et langt raskere tempo.
Vestlige land under ledelse av USA har investert millioner av dollar i både skjulte og utilslørte operasjoner for å styrte det iblant anti-vestlige regimet i Teheran. Folket i Tunisia har ikke mottatt noe støtte fra vesten, verken økonomisk eller enda viktigere, politisk. Derfor kan heller ikke vesten ta æren for revolusjonen som tvang Ben Ali til innrømmelser nesten hver time, før han tilslutt ble kastet ut av landet.

Borgerkrig eller demokratisk mulighet?

Hendelsene i Tunisia er viktige for utvikling av den arabiske verden. Opprøret kan føre til en mulighet for demokrati over den arabiske verden. Et annet alternativ er at det utvikler seg en situasjon som den en så i Algerie på 90tallet, da demokratiseringen ble knust straks det så ut til at islamistene kom til å vinne valget. Historien etterpå kjenner vi; borgerkrig og hundretusenvis av døde.

Vi kan være sikre på at de arabiske lederne er i full gang med å planlegge hvordan de kan stoppe alle liknende opprør i deres egne land. Det er i hvert fall liten tvil om at Tunisias folkelige opprør, som hadde i seg en blanding av økonomiske krav og krav om poilitisk frihet, vil inspirere folket i arabiske land, som i dag styres av autoritære ledere og monarker.

"Fargerevolusjon"

Vi har sett en demokratisk revolusjon i gatene i Tunisia. Men revolusjonen kan ikke sammenlignes med "fargerevolusjonene" i det tidligere Sovjetunionen, hvor USA alltid hadde en finger med i spillet. Revolusjonen i Tunisia retter seg derimot mot en undertrykkende og autoritær president som for fult støtter opp under USAs "krig mot terror".
Vi har enda ikke sett det siste kapitelet i kampen om Tunisia. Historien viser oss at mye kan skje i disse situasjonene, enten det er militæret som griper makten, tidligere regjeringsmedlemmer, eller det utvikler seg et sjikt med ledere fra gata som har deltatt i protestene. Det kan også trekkes paralleller til opprøret i Caracas i 1989 som i sin tur førte til at Hugo Chavez senere ble valgt som president. I så fall har vi bare sett startskuddet for noe som kan uvikle seg til en politisk rundans hvor folk opplever at det er mulig å beseire de undertrykkende arabiske regimene.

Kronikken stod på trykk i Adresseavisen 20.01.11.

Sheriffen og gjenglederen

2010-11-19T11:07:00.000-08:00

Se for deg en sheriff som tilbyr en fremstående gjengleder følgende avtale: "Hvis du slutter å stjele fra naboene dine i tre måneder, så skal jeg gi deg førsteklasses våpen og hindre ethvert forsøk fra myndighetene på å rettsforfølge deg videre."

Det høres absurd ut, sant? Men prøv denne da: I bytte mot en midlertidig byggestans av ulovlige bosettinger på Vestbredden, har Barack Obama lovet og levere 20 F-32-jagerfly til Israel. Verdien på flyene er rundt 3 milliarder dollar. Fly Israel selvsagt kommer til å bruke til å drepe flere palestinere. Og ikke bare det, Obama har også lovet å dempe reaksjonene fra FN på Goldstone-rapporten, fortsette å legge ned veto mot Israel-kritiske resolusjoner vedrørende Israels massakrer mot nødhjelpsflåten i Gaza og fortsatt holde en beskyttende hånd over Israels massive atomvåpenarsenal.

Vi kan jo bare lure på hva fortsettelsen vil bringe. Kanskje Israel får Nobels fredspris til neste år?

Amalie

2010-11-06T02:13:00.000-07:00

Jeg var på et sykehus, så mye var klart. Det var jul, det var også ganske klart. Hva jeg gjorde her var litt mer uklart. Det var gule vegger, det var ihvertfall klart.
Det var lange korridorer, blankpolert gulv, potteplanter som var av plastikk, alikevel gikk det ei jente rundt og vannet de. Hun hadde jo sine rutiner. Men jeg spaserer nå litt opp og ned i gangen filosoferer litt, tenker over de store spørsmål, som det heter.

Ei ung jente kommer ut av et rom i korridoren, jeg hilser høflig som en sann gentlemann. Armene hennes er fulle av arr og jeg kan kjenne på frykten hennes. Jeg har så lyst til å ta tak i hun i begge skuldrene og fortelle hun at hun er vakker, at hun er fin, at hun er verdifull. Men jeg gjør ikke det, istedet snur jeg meg idet hun går forbi og ser ryggen hennes som sakte beveger seg nedover i korridoren. Hun er skrøpelig for å være en sånn ung jente. Hun bærer smerte i sekken som om all lidelse i verden er hennes ansvar. Og kanskje det var dèt. Kanskje hun var senteret for all lidelse, all smerte og alt som gjorde vondt.

I så fall vil jeg løfte min hatt enda høyere neste gang hun går forbi, stille meg til tjeneste for hennes sak og bære min del av byrden. Ja, faktisk kreve å få lide sammen med hun.

Hun var en skadet fugl og jeg beundret henne.

Derfor fulgte jeg etter hun igjennom den gule gangen, forbi personalrommet der alle de ansatte satt og drakk kaffe. Her sitter de og koser seg mens denne jenta snart faller sammen av all smerten hun må bære. Istedet for å kjefte på de hever jeg hodet og hilser med hatten.

Jenta klarer nesten ikke å åpne den neste døren, hun er på vei inn til røykerommet og jeg kommer hun til undsettning og åpner døren helt for hun. Der blir vi stående å stirre på hverandre. - Hvem er du? spør hun etter en stund.

- Det er et veldig godt spørsmål, unge dame, svarer jeg og bukker respektfult.

- Du er morsom, sier hun og i ett brøkdel av et sekund kan jeg se antydning til et smil. Og bare antydningen gjør at jeg får bekreftet min tro på at jeg har et formål med å være her.

Når hun har tent opp sigaretten sin setter hun seg i en grønn stol som et plasert rundt et bord, med to askebegere og en avis. Jeg setter meg i stolen foran henne og forsøker å få blikkontakt. Hun stirrer ut igjennom vinduet der hun sitter med beina helt inn til magen. Hun er helt konturløs der hun sitter helt anonym. Armene hennes skjelver og hun kobler helt ut. Hun var redd, livredd.

Jeg fanger blikket hennes og jeg gransker det lenge. Jeg så langt inn i en uendelighet av tomhet, jeg så en kropp som hadde gitt opp, en sjel som hadde blitt kjørt igjennom en kjøttkvern. Men nysjerrig er hun. Nysjerrig på meg? Hun tar ihvertfall og gir meg en sigarett, som jeg tenner opp etterfulgt av en lang hostekule. Hun sier hennes navn er Amalie.
Og igjen kan jeg se en antydning til smil, før hun igjen faller inn i sine egne tanker. Hun må nok løse verdens problemer der hun sitter, for så utmattet er hun.

Jeg tar et nytt trekker av røyken og får enda en hostekule. Og igjen gir hun meg blikkontakt.

- Jeg er ikke helt vant med å røyke sigaretter, sier jeg. - Faktisk har jeg ikke gjort det siden barneskolen, når vi gjemte oss i en skog like ved skolen og røyket. Jeg husker at jeg spydde og var dårlig hele neste dag. Ja, du kan tro moren min var sint.
- Du er ikke som de andre, ikke så full av deg selv, sier hun så med helt feil tonefall som om det nesten kunne høres ut som en anklage.
En høy og stor mann står midt i rommet, han må ha kommet inn mens vi snakket for jeg la ikke merke til han før nå. Jeg merket det først på Amalie for jeg kunne se at hun ble anspent. Først henvender han seg til meg: - ansatte har ikke lov å røyke på røykerommet, vi må gå utenfor.
Jeg kan se at Amalie spenner musklene enda mer og jeg kan kjenne på frykten hennes. - Du skal inn på rommet ditt, du er skjermet.
- Nei, nei, svarer Amalie.
- Hvorfor ikke? spør den store mannen.
- Fordi det er en begravelse der.
- Hvem sin begravelse er det da? spør mannen mens han himler med øynene.
- Min, presser hun spakt ut.
Uten noen forvarsell begynner han å dra i jenta, mens hun dytter han vekk. Hun veier nok ikke mer enn 60 kilo, men alikevel klarer hun å dytte han vekk, gang på gang mens hun roper - Ikke ta på meg, gå vekk!
- Nei, nei! roper hun, høyere nå, mens mannen legger hun i bakken.
- Ta hun i beina, vi skal løfte hun inn på rommet.
- Nei, sier jeg.
Flere pleiere kommer til og de bærer hun ut av rommet. En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg tror jeg må finne meg en ny jobb, men det er ikke derfor jeg gråter.

Else

2010-10-04T02:57:00.000-07:00

- Fuck you, din fitte! Det er sånn jeg pleier å begynne dagen. Klassen er ikke lengre overrasket over dette utbruddet mitt. Før lo i hvert fall guttene og jentene snudde seg mot meg der jeg sitter i mitt vante hjørne.

På rektors kontor er alt det samme som i går, og han stinker like mye hvitløk som han alltid gjør. Egentlig er rektor helt ok, midt oppi alt dette. Han er ikke som alle andre voksne i livet mitt, som forteller meg hvor dum jeg er. I hvert fall ikke alltid. Nå sukker han tungt og gransker blikket mitt inngående, jeg ser en annen vei og holder armene foldet. Han smiler og mumler noe om at det kanskje ikke er den beste dagen. Spør om jeg savner faren min. At jeg har sett gladere ut. At tristhet er forbigående og ting som regel ordner seg, bare vi gir det litt tid. At han har også opplevd smerte og sorg, men motgangen må jo også ta slutt en gang. Sant?
- Men du kan ikke bruke de ordene, for de sårer andre. Det vitner jo bare om et dårlig ordforråd og vi vet begge to at det ikke stemmer for deg.
Jeg bare stirrer nei i gulvet. Jeg vet at hvis rektoren holder på en halvtime til så slipper jeg å gå inn i klasserommet. Etterpå skal jeg jo snakke med damen fra PPT.
- Er du ikke enig da, Else?
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Denne mannen er ok, men jeg liker ham ikke og vil ikke gi inntrykk av å like ham heller.

Etter enda en lang tirade lar han meg gå ned til psykologdamen i PPT. De har kontorer et steinkast unna skolen. Jeg tenner på en sigarett og går litt sakte sånn at jeg er sikker på å komme litt for seint. Røyken smaker ikke godt, det er ikke derfor jeg røyker. Jeg drikker ikke fordi smaken er så deilig heller. Det er følelsen av å gjøre noe forbudt jeg liker, følelsen av å ikke være snill pike.
Jeg kommer inn på kontoret til PPT-damen femten minutter for seint. Hun sitter bak pulten sin med skeivt smil om munnen. - Frøken presis, som vanlig, sier hun og sukker. Jeg setter meg på en stol foran henne og studerer rommet, selv om jeg allerede kan detaljene utenat.
- Du sier virkelig fuck off til hele verden med hele væremåten din, innleder hun. - Måten du kommer femten minutter forseint og lukter røyk, uten engang en unnskyldning.
- Tid er bare et begrep. Det er ikke viktig.
- For meg er det det.
- Fordi dere papirflyttere er tidsslaver. Det er dét som er skremmende, ikke at jeg kommer for seint.
- Det er tydelig at du har problemer med å tilpasse deg, jeg skjønner det. Men hvorfor denne fiendtligheten?
Jeg studerer skospissen min og lar henne ta en kunstpause.

- Du er tretten år og hele livet foran deg, forsøker hun seg. - Men denne oppførselen din kommer du ikke langt med når du blir voksen. Det finnes lover som må følges, rammer vi må tilpasse oss, normer. Vet du hva normer er?
- Det er det en gjeng med bedrevitere av noen mannsjåvinister har funnet ut er god takt og tone for unge piker som meg.
- Nettopp. Og hvorfor kan du ikke følge disse normene? Hvorfor sier du fuck you til alt og alle?
- Jeg sier bare fuck you til folk jeg ikke liker. Deg for eksempel.
Damen trekker pusten pusten dypt og sukker, legger hodet på skakke, retter seg opp i ryggen og tar opp håndleddet mitt. Hun ser på arrene mine, det de kaller rop om hjelp. - Er det deg selv du ikke liker? Er det derfor du oppfører deg sånn?
- Jeg gir faen jeg, svarer jeg.

På busstoppet tenner jeg en røyk og puster dypt. Konsentrerer meg. Dette er meg. Trivielle ting angår ikke meg.
Hjemme er alt det samme. Moren min traver manisk fram og tilbake, rydder, snakker til seg selv, kjefter på folk som ikke er der. Lager middag til tre, som alltid. Hun oppdager meg ikke, så jeg går inn på rommet mitt. Jeg tar frem 'Life is a lonely hunter'. Den handler om de usynlige menneskene, de vi ikke ser. Men de er der likeså, uansett hvor mye de blir ignorert. Jeg liker den boken, har lest den flere ganger og får aldri nok.
Hvis du vil slippe smerten med å være menneske må du gjøre deg om til et dyr, det sa min faren min da jeg var liten. Den gang forstod jeg ikke hva han mente, men nå forstår jeg alt.

Døren går opp og litt lys slippes inn, men jeg behøver ikke åpne øynene, jeg kjenner jo lukten av billig brennevin.

Dagen vi alle ble palestinere

2010-07-22T10:40:00.000-07:00

Et av de verste bildene fra Israels krig mot Gaza ved årskiftet 2008-2009 viser et smilende regjeringsmedlem fra EU på besøk i Israel. Han klapper Israels statsminister, Ehud Olmert, på ryggen, mens hvit fosfor brenner seg igjennom huden til palestinske barn, bare noen kilometer borte. Fra den norske regjering ble det uttrykt forferdelse over israels "voldsomme" reaksjon, men det ble alltid understreket at Israels "har rett til å forsvare seg". Derimot nevnes det ikke at Israel når som helst kunne stanset rakettene fra Gaza, Hamas holdt seg nemlig til våpenhvilen fra juni 2008, helt frem til Israel krenket avtalen november samme år.
Ingen vestlige regjeringer gjorde så mye som å heve et øyenbryn når Richard Goldstone, på oppdrag for FN, avdekket omfattende krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert drap på ubevæpna sivile. Og ikke nok med det: Etter Israels krig mot Gaza sendte EU-land og USA marinefartøy for å bidra til en blokade av Gaza.

Motstand og Hamas

Israel og deres støttespillere i Norge hevder at blokaden av Gaza er til for å stoppe smugling av våpen til Gaza. Det er ikke sant. Blokaden av Gaza handler om å straffe palestinerne fordi de i 2006 gjennomførte et lovlig valg – og valgte Hamas. At så mange palestinere i 2006 stemte på Hamas betyr ikke at palestinerne er blitt mer religiøse, det handler om hva Hamas står for. Hamas representerer motstandsvilje blant palestinere, hvor de sier til verden at "vi er villige til å sloss til døden for fedrelandet vårt". Blokaden er en kollektiv avstraffelse som bryter med folkeretten, og likevel har verken Norge eller andre vestlige land sendt hjelp til de beleirede områdene. At det er et spørsmål om kollektiv avstraffelse kommer klart fram av Dov Weisglass, rådgiver for den israelske regjeringen. I 2006 uttalte han at "Tanken er å sette palestinerne på en slankekur, men uten å la dem dø av sult". [1] Med dette som mål har blokaden vært en stor suksess. I følge flere utredninger opplever folket på Gazastripen en kraftig økning i underernæring, en underernæring som først og fremst rammer barn. Flere har mistet livet på grunn av manglende tilgang til helsehjelp.

Styrket Palestina-bevegelse

I mangel på klare protester fra styresmaktene har verdens befolkning organisert seg i avsky mot Israels okkupasjon og krigsforbrytelser, og den internasjonale bevegelsen for boikott av Israel har oppnådd mange nye seire. Nicaragua har kuttet alle diplomatiske bånd til Israel etter angrepet mot fredskonvoien, flere universiteter har brutt kontakt med Israelske universitet og diverse artister har nektet å gjennomføre konserter i Israel. I Norge har boikott Israel-bevegelsen presset fram et vedtak om å trekke ut pensjonsfondet ut fra noen bestemte Israelske selskaper. I tillegg sprer forbrukerboikotten seg blant vanlige folk.
Foreløpig er forbrukerboikott bare en symbolsk handling. Men et sted startet også boikotten av Sør-Afrika, som sakte, men sikkert ble bygget opp til en boikott-bevegelse på grasrotnivå i hele verden. Regjeringene fulgte senere. Som Henning Mankell sa da han ble løslatt fra Israelsk fangenskap: «Jeg tror vi må bruke erfaringene fra Sør-Afrika, hvor vi vet at sanksjonene hadde stor innvirkning.» [2] Motstanden mot Israel er i ferd med å bygge seg opp, og hjelpekonvoien Freedom Flotilla er noe av det modigste og beste Palestinabevegelsen har å by på.

Startgropen

Den globale boikott-bevegelsen av Israel er fortsatt liten i størrelse, men mye tyder på at Israel denne gangen har gått for langt. Selv om de fleste regjeringer ikke ennå er klar for å gå fra ord til handling, vil det voksende raseriet hos vanlige folk med tiden presse dem til å innføre økonomiske sanksjoner. Tiltross for desperate forsøk på å skjule hva som skjedde ombord på fredskonvoien tidlig 31.mai har Israel avslørt seg selv. Verden har sett den samme typen hensynsløse volden vi hørte Mads Gilbert fortelle om under krigen mot Gaza ved årskiftet 2008-2009, men denne gangen var det ikke bare palestinere som var ofre. Mennesker fra 32 land fra hvert kontigent ble utsatt for Israels militærmakt. Dette var dagen vi alle ble palestinere.

[1] http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/chronic-malnutrition-in-gaza-blamed-on-israel-1019521.html

2) http://www.nyhetskanalen.se/1.1662221/2010/06/01/infor_sanktioner_mot_israel

Elvis Costello boikotter Israel

2010-05-23T09:21:00.000-07:00

I rekken av artister som har valgt å kanselere konserter i Israel, følger nå Elvis Costello. Avlysningen er en reaksjon på Israels krigsforbrytelser mot palestinerne. Tidligere har artister som Carlos Santana og rapperen Gil Scott-Heron valgt å avlyse konserter i landet.

Dette er enda en seier for den internasjonale boikott Israel-bevegelsen som ved siden av forbrukerboikott også kjemper for akademisk og kulturell boikott av Israel som virkemiddel, for å få avsluttet okkupasjonen av Palestina.

Apartheid i det hellige land

2010-04-04T10:06:00.000-07:00

Det kan ikke være noen tvil om at Israels separasjonsystem er langt mer brutalt og undertrykkende enn det rasistiske regimet i Sør-Afrika.

Palestinere blir ofte støtt når du sammenligner Israels handlinger på Vestbredden med apartheidregimet i Sør-Afrika. Dette fordi det israelske systemet er så veldig mye verre. Det eksisterte ingen bosettere på frastjålet jord i Sør-Afrika. De ulovlige bosettingene på okkupert palestinsk jord blir knyttet sammen av et spesielt veisystem med fantastisk brede og gode veier. Hvis derimot en palestiner kjører på en av disse veiene blir kjøretøyet hans beslaglagt.

Daglig står palestinere ovenfor systematisk og overlagt ydmykelse og fornedring, ved de hundrevis av veisperringer håndhevet av israelske soldater.

Over hele spekteret blir palestinere behandlet som et folk uten noen som helst rettigheter. Israel kontrollerer vannet på Vestbredden og mens deres egne innbyggere har gedigne svømmebasseng, så har palestinerne vannkvoter og det er forbudt å grave brønner. Spør svarte i Sør-Afrika om de noen gang stod ovenfor en åtte meter høy betongmur som skilte landsbyer, jorder og veier. Palestinsk jord blir fortsatt hver dag beslaglagt for bruk av israelske settlere.

Og hva med de palestinske «innbyggerne» i Israel? Arabiske innbyggere kan f.eks. stemme, men må bære legitimasjon hvor det står at de er «arabere». De fleste blir tvunget til å bo i utelukkende arabiske landsbyer hvor nybygging er forbudt. De fleste arabere kan heller ikke jobbe for den israelske regjeringen. Skolene deres sultefores for midler, mens jødiske skoler har så godt som europeisk standard. Palestinske politiske partier kan ikke gå inn for endring i det sionistiske systemet som diskriminerer ikke-jøder. Den nåværende utenriksministeren Avigdor Leiberman har tatt bladet fra munnen og uttalt målet til skiftende israelske regjeringer: Å fordrive alle palestinere fra Israel.

Israelsk eksklusivitet

Denne moralsk frastøtende politikken blir ofte rettferdiggjort ved å henvise til holocaust. Dermed kan ingenting kritisk sies om Israel, fordi jødene gjennomgikk forferdelige grusomheter. Disse grusomheter var så utenkelige at ingen annen urettferdighet kan sammenlignes – dermed kan Israel bruke alle tenkelige måter for å overleve.

Israel har alltid framstilt seg selv som en lidende demokratiforkjemper, beleiret av fiendtlige arabiske stater. Enda Israel er den fjerdestørste militærmakt i verden, med USA som sin nærmeste alliert, og at det ikke er en enste arabisk stat med invasjonsplaner.

Israelere og deres tilhengere viser til antisemittisme og jødehat fra arabere, for å rettferdiggjøre deres system. Men de tilslører deres eget hat mot palestinerne. For å fortsette deres okkupasjon og brudd på menneskerettighetene, må de holde liv i troen på dem selv som «det eneste demokratiet i Midtøsten», som av definisjon ikke kan utføre ondskap.

Og allikevel florerer ondskapen. Noe jeg ikke klarer å glemme foregikk under den første intifadaen hvor mange palestinske guttunger, mange så unge som ni til ti år, ble summarisk henrettet av israelske soldater (mange av de bare ungdommer selv) fordi de kasta stein på okkupasjonssoldatene. Disse barna ble skutt i pannen av israelske snikskyttere. I boken Palestinian Children and Israeli State Violence skriver James A. Graff at israelske soldater drepte 138 barn mellom 1987 og 1989. Tallet på barn som ble alvorlig skadet anslås til 30.000.

Det finnes f.eks. videodokumentasjon på at israelske soldater knuser armen til en ung mann med en stor stein. [1] Soldatene fulgte bare ordrene til forsvarsminister Yitzhak Rabin, som påla sine soldater å brekke bein eller armer på de palestinske steinkasterne. [2] Hvilke annen «demokratisk» stat i verdens kunne stått bak slike groteske overgrep?

Jeg har ofte lurt på hva som går igjennom hodet på snikskyttere som dreper ungdommer med et skudd i pannen. Hvordan føles det å drepe ubevæpnede ungdommer?

«Vi gjør det fordi vi kan»

Våren 2009 ble det avdekket i israelske aviser overgrep begått av israelske styrker. Historien ble fortalt av soldater i en gruppediskusjon på en israelsk høyskole. Et av tilfellene involverte mor og to barn som hadde misforstått ordre fra en gruppe israelske soldater. De hadde beveget seg i feil retning når de ble beordret om å forlate huset sitt, og en israelsk snikskyter åpnet ild. Alle tre ble drept. Patruljelederen svarte med samme mynt som den israelske staten, vell å merke tilslørt: «Livet til palestinerne, vel … det er noe mye mindre viktig enn livene til våre soldater».

En annen historie som en gjengitt i nettavisen The Star forteller historien om en militærleder, som ga ordre om å drepe en eldre kvinne som gikk forbi. Artikkelen forteller også en historie om militære som skriver «død over araberne» på vegger og raider hjem til palestinere hvor de tar fram familiebilder og spytter på de. «Vi gjør det fordi vi kan» skal militærlederen ha uttalt, ifølge artikkelen. [3]

Omtrent på samme tidspunkt skrev den israelske avisen Haaretz om noen t-skjorter som ble laget for soldater som hadde tjenestegjort i Gaza. Bildet på t-skjorten viste en gravid kvinnelig palestiner som trues med en rifle, med påskriften «1shot 2 kills». [4]

Dette er eksempler på hvordan staten Israel fornedrer og plager palestinere, og bør ikke komme som noen overraskelse. At skiftende israelske regjeringer helt siden 1948 har hatt som mål å plage palestinerne så mye til at de «frivillig» forlater landet, er veldokumentert av frivillige organisasjoner i området. At palestinerne fortsatt holder ut og ikke flykter fra denne grusomme israelske terroren, viser motet og styrken til det palestinske folket.

[1] http://www.youtube.com/watch?v=klMXpvOFuOQ

[2] http://www.mideastweb.org/bio-rabin.htm

[3] http://www.thestar.com/news/world/article/605363

[4]http://www.stumbleupon.com/url/news.sky.com/skynews/Home/World-News/Israeli-Army-T-Shirts-Mock-Killing-Palestinian-Women-And-Children-During-Gaza-Offensive/Article/200903315245946%253Flpos%253DWorld_News_Carousel_Region_2

USAs nederlag - en seier for verdens folk

2010-03-13T13:11:00.000-08:00

Frigjøringsbevegelser kan ikke skisseres opp på skrivebord i vestlige land. Dette fordi frigjøringsbevegelser oppstår som følge av kulturelle og samfunnsmessige omgivelser i landene som opplever okkupasjon. Frigjøringsbevegelser oppstår ikke i et vakuum og kan ikke vurderes ut ifra europeiske forhold. De vil alltid være et produkt av tid og sted.

Derfor vil selvsagt den franske motstandsbevegelsen på 40-tallet se annerledes ut enn den serbiske motstandskampen et halvt århundre seinere. På samme måte hadde den amerikanske uavhengighetskampen religiøse overtoner, da USA den gang var full av puritanske tradisjoner.

Et frigjøringsprosjekt

Det finnes tusen gode grunner for hvorfor afghanere slutter opp om Taliban, som f.eks amerikanske bombeangrep som dreper sivile, en korrupt og udugelig quislingregjering i Kabul, generell lovløshet og narkotikahandel. Alt dette er grunner til å slutte seg til de krefter som jobber med å kaste ut okkupantene og deres lokale lakeier.

Taliban blir for mange afghanere ikke bare et frigjøringsprosjekt fra okkupasjonen, men et nytt håp for stabilitet i en tid der kaoset tar overhånd. For eksempel under den pågående offensiven til NATO-styrkene, der familier blir drept av amerikanske bomberaid, eller det faktum at quislingene i Kabul tjener store penger på korrupsjon og narkotikahandel, eller at Karzai nærmest er ærlig om at han bedriver valgfusk. Dette er grunnene til at frigjøringskampen styrker seg. Alt dette kunne vi nevnt før vi snakker om Talibans strenge tolkning av islam.

Videre har undertegnede påpekt i mange år hvordan supermakten USA ønsker å etablere permanente militærbaser i Afghanistan, for dermed kontrollere Sentral-Asia, Xinjiang-provinsen i Kina, Russland, Iran og Pakistan. Dette er fordi Afghanistan er ekstremt viktig i en geopolitisk sammenheng. Området inneholder også unnværlig olje- og gass-rikdommer, som er viktig for USA-imperialismens fortsatte dominans i verden.

Det som vi er nå er vitne til, er enda en stormakts nederlag i Afghanistan. Det spiller ikke noen rolle hvor mange offensiver som føres, eller hvor mange flere soldater som sendes. USA synker dypere og dypere ned i den afghanske hengemyra. Det finnes ikke noen grasiøs utgang på okkupasjonen for Obama, nederlaget er et faktum og spørsmålet er om han skal trekke seg ut nå mens han har noe verdighet i behold.

Klassisk geriljakrig

Taliban, på den andre siden, fører klassisk geriljakrig. De påfører fienden tap der den står svakt og involverer seg ikke i store militære trefninger. De utfører nålestikkoperasjoner som svekker fiendens moral og styrke. Taliban ser også ut til å ha et solid grep om sin tilhengerskare. Vi ser ingen interne stridigheter og maktkamper, som gjør at NATO ikke på noen måte kan ødelegge bevegelsen innenifra.

I korthet mener jeg at man slettes ikke behøver å slutte seg til islamismen til Taliban, for å glede oss over den mer og mer suksessfulle geriljakampen de fører for å kvitte seg med den fordervede utenlandske okkupasjonen. Dette er godt nytt for alle som ønsker seg en verden der USA-imperialismen ikke innehar rollen som "verdenspoliti". Nasjonal frigjøringskamp er rettferdig. Nasjonal frigjøringskamp er og blir en av de mange leddene som fører til folkets seier over imperialismen.

Afghanistan - bare en brikke i spillet

2010-02-25T04:21:00.000-08:00

Selvom det ikke skrives om i norsk presse, pågår det en stor kamp mellom USA og Kina om hvem som skal være den dominerende nasjonen i sentral-asia. De to økonomiske stormaktene vet veldig godt at deres framtid som giganter avhenger helt av deres evne til å overta de kritisk små gjenværende olje- og gassressursene i regionen. Og enda en gang er Afghanistan blitt gjort til slagmark i stormaktene sitt geopolitiske spill.

Afghanistan har vært et veldig viktig land for skiftende administrasjoner i Washington. På 80-tallet pøste Ronald Reagan og hans administrasjon inn millioner av dollar til mudjahedin for å påføre Sovjet et nederlag i dette fjellrike landet som ingen imperier har klart å underlegge seg. Enten det var Djengis Khan eller det britiske imperiet, alle armeer som har prøvd å underlegge seg Afghanistan har blitt sendt hjem til lyden av afghanske gevær. Den gang var Afghanistan viktig for å kontrollere sentral-asia og dermed kontrollere en strategisk viktig del av verden. I dag er det USAs behov for olje og gass som er hovedmotivet bak krigen i Afghanistan.

Afghanistan har ikke olje, men det har kaspihavet og for å frakte olje fra Kaspihavet må USA har et stabilt Afghanistan. Til det trengs det en oljerørledning og et knust Taliban. I 2007 uttalte daværende statssekretær i USAs utenriksdepartement, Richard Boucher, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan slik at oljen kan flomme igjennom landet.[1] Det er ingen grunn til å tro at denne strategien han endret seg med Obama ved roret, siden olje og gass har vært drivkraften i USAs utenrikspolitikk i veldig mange år.

Den spesifikke oljerike regionen det her snakkes om inkluderer blant andre land som India, Pakistan, Afghanistan, Kina, Uzbekistan, Tajikistan og Turkmenistan. Russland som grenser til regionen og Iran er også nøkkelspillere. Transport av de kritisk viktig oljeressursene går igjennom allerede bygde oljerørlendinger og kampen om ny rørledninger er kritisk for hvem som skal kontrollere regionen i framtiden. For å skjønne den enorme omfanget denne kampen har, må vi først undersøke strategien som USA forfølger i Afghanistan og Pakistan.

President Obama snakker mye om sin opptrapping i Afghanistan, men strategien er bare en innledende fase i det my større bildet om sentral-asia. Den virkelige opptrappingen vil komme til å skje i nabolandet Pakistan, hvor USA vil bli mer involvert i å etablere et militært nærvær. Det har vært et konstant press fra den amerikanske administrasjonen på Pakistans regjering for å få Pakistan til å gjøre mer i kampen mot opprørere i Sør-Waziristan, en region nær den afghanske grensen hvor pakistanske Taliban har et fotfeste.

USA øker også sin bruk av droner mot deler av pakistans territorium med en delvis tillatelse fra det pakistanske militæret. Men tydeligvis er det ikke lenger nok, da det amerikanske forsvaret ønsker å utvide droneangrepene til Balochistan, den største provinsen i Pakistan. Hvis lederne i Pakistan tillater denne veldig aggressive bruken av droner, kan dette føre til krigsfare i hele Pakistan og en innenlandsk tragedie.

Det er derfor åpenbart i hvilke retning Obama beveger seg med den nye strategien i Afghanistan. Uten tvil er USA i ferd med å bli engasjert i enda en krig mot en suveren nasjon. Det er også klart at Obama fult og helt har overtatt George Bush sin doktrine med ”forbyggende krig”: I praksis betyr det å slå til innenfor grensene til enhver nasjon hvor haukene i Washington mener det befinner seg en ”fiende”.

De eksisterende oljerørene er i dag kun i stand til å frakte en brøkdel av potensialet for olje og gass til verdensmarkedet. Sentral-asiatiske nasjoner og Iran er veldig klar for å selge mer olje og gass. Mens USA, EU, Russland, India, Pakistan og Kina er veldig interessert i å kjøpe mer. Det eneste som hindrer den ønskede transporten av olje og gass er byggingen av nye oljerørledninger. Det er dette det nye sjakkspillet handler om og det er med dette bakteppet vi må forstå okkupasjonen av Afghanistan.

Grunnen til at USAs generaler forbereder seg på økte droneangrep mot Balochistan er fordi
dette området vil være et viktig transitkorridor for både naturgass og olje. Det er to planer for rørledninger som vil gå igjennom Balochistan, det ene prosjektet er ledet av Iran, som USA for alt i verden vil stoppe. Det andre prosjektet kalles TAPI etter de fire berørte landene
Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India, et prosjekt som USA er pådriver for. [2] Dessverre for USA er ikke Taliban på begge sider av grensen like samarbeidsvillge som regjeringene i de fire nevnte statene. Derfor må de knuses eller kjøpes opp. Noe som er enklere sagt enn gjort.

I Balochistan har Kina bygget en dypvannshavn som vil forsyne Xinjiang-provinsen med iransk og afrikansk olje [3]. Denne strategiske havnen sammen med togskinner og veier som forbinder Pakistan med Afghanistan og de sentral-asiatiske nasjonene vil gi Kina en viktig åpning til det sentral-asiatiske energimarkedet. Mens kineserne har lagt seg på en diplomatisk linje for å kontrollere disse viktige energiressursene har USA valg maktens og militarismens vei. Så langt kan vi vel nøkternt slå fast at kineserne leder i dette sjakkspillet om å kontrollere sentral-asia.

Så hvis noen fortsatt tror at okkupasjonen av Afghanistan handler om demokratispredning og kvinnefrigjøring, så må de tro om igjen. Okkupasjonens intensjoner er å kontrollere oljen og for dermed å dominere verden. Iran må slåes tilbake med alle tilgjengelige midler, det samme må kineserne som egentlig har de samme intensjonene som USA, men de har brukt en annen strategi.

Det som beskrives her er ikke en av mange teorier. Dette er veldokumenterte fakta som totalt ignoreres i vestlig media, men som skrives om på en daglig basis i store asiatiske nyhetsbyrå, for eksempel i det Hong Kong-baserte Asia Times. Det er ikke noen hemmelighet i Asia at denne kampen om energiressursene foregår.

På dette tidspunktet ser Kina ut til å seire i dette enorme sjakkspillet om fremtiden på grunn av deres tilsynelatende evne til å bruke diplomati for å sikre viktige ressurser, fremfor USA som tramper fram som en elefant i en glassbutikk.

[1] http://www.thestar.com/comment/article/481731
[2] http://rupeenews.com/2008/02/13/peace-in-swat-nato-impotence-iran-pakistan-china-ipc-pipeline-heralds-eviction-of-india-from-afghanistan-and-maybe-even-chahbahar/k

Ikke glem Palestina – Støtt motstandskampen!

2009-10-29T16:52:00.000-07:00

Ti måneder er gått siden israels krig mot palestinerne i Gaza, hvor 1400 palestinere ble slaktet i den tre uker lange offensiven. I september kom den drepende FN-rapporten fra Richard Goldstone som i klare ordlag beskylder Israel for forbrytelser mot menneskeheten. Alikevel har ikke disse massakrene på uskyldige palestinere fått konsekvenser for staten Israel. Istedet fordømmer USA med Norge på slep Hamas, selvom det Hamas gjør er det etterhvert okkupert folk ville gjort – nemlig å gjøre motstand mot okkupantene.

For verken Hamas eller palestinerne generelt har utført vold mot noen fredsfull nasjon, de har heller ikke invadert noe land, fordrevet befolkningen og hevdet at det erobrede landet er deres. Palestinerne kjemper for å få vende hjem til deres hjemland, til byene deres, for å leve i trygghet og fred. Denne kampen er legitim ifølge internasjonal lov og apartheidstaten Israel – opprettet med folkemord og fordrivelse av hundretusner av palestinere, og hvor befolkningen deles opp i jøder og ikke-jøder – holder i strid med utallige FN-resolusjoner stadig Palestina okkupert. Motstand mot denne staten kan ikke kalles terrorisme, men en legitim motstandkamp. Hamas-regjeringen som fortsatt sitter i Gaza representerer det palestinske folks motstandsvilje og drøm om et fritt Palestina. Den må støttes.

For problemene i Midtøsten startet ikke med Gaza, problemet startet i 1948 da Palestina druknet i blod som et resultat av at den sionistiske staten Israel var opprettet på palestinsk land. Den etniske rensningen og fordrivningen av palestinere fra sine hjem har vært en bevisst strategi av skiftende politisk lederskap i Israel i de siste 60 årene. Som et resultat er hundretusenvis av palestinere blitt tvunget til å forlate sin jord og eiendom. Det tragiske flyktningproblemet var født.

Det er viktig å forstå at flyktningeproblemet er et direkte resultat av okkupasjonen av Palestina og opprettelsen av den illegitme staten Israel. Derfor kan ikke flyktningproblemet handle om at palestinske flyktninger skal få vende hjem og bo i den rasistiske apartheid-staten. Saken er at vi har med et folk som er blitt okkupert, fordrevet og fratatt sin identitet. Løsningen på flyktningeproblemet er derfor frigjøringskampens vei, gjennom å fjerne roten til hele denne katastrofen: staten Israel. For problemet er okkupasjonen.

Frigjøringskampen vil seire fordi palestinerne er sterke folk, modige folk. Historien har vist oss at det ikke alltid er nok for å seire over det store stygge monsteret sionismen representerer. Men at palestinerne har overlevd – og fortsatt kjemper – etter over ett halvt århundre med folkemord viser deres styrke og fasthet.

St. Pauli-tilhengere

2009-10-27T12:15:00.000-07:00

Her er et bilde fra tilhengerne til det tyske fotballaget St. Pauli. Disse supporterne er kjent for sine venstredreide tilhengere med mange pønkere og tar et klart standpunkt mot rasisme, fascisme og sexisme. Derfor er de ofte i konflikt med nynazister og hooligans på bortekampene.
Klubben holder til i byen Hamburg og fansen er ofte å se i demonstrasjoner mot regjeringens nyliberale poltikk.
St. Pauli har også den største andelen kvinnelige fans i tysk fotball. Noe som viste seg i 2002 da en annonse for et manneblad ble fjernet fra stadioen fordi fansen reagerte på den sexistiske framstillingen av kvinner i annonsen.

Irak på vei mot frigjøring

2009-08-30T01:24:00.000-07:00

Over 6 år er gått siden den ulovlige invasjonen av Irak. I dag kjemper det irakiske folk en heroisk kamp for sin frihet. Med sine AK47 og RPG-raketter fører den irakiske motstandsbevegelsen en krig mot qusling-regjeringen ledet av Nuri al-Malaki og de vil ikke gi opp før regjeringen er kastet og de siste amerikanske soldater har forlatt landet. Obama fryktet et nederlag i Irak og trakk ut deler av den amerikanske styrken, men kampen vil fortsette til alle utenlandske soldater forlater Irak. Fakta er at irakerne er iferd med å seire.

Irak vil igjen bli en suveren nasjon, et senter for antiimperialisme og arabisk motstandskamp.

Quslingene er ikke engang trygge i sin egen hule, som det spektakulære angrepet mot den Grønne Sone, dette enorme komplekset hvor den amerikanske ambassaden holder til, avslører. Den irakiske motstandsbevegelsen svømmer blant massene som fisken i vannet og retter sine dødelige angrep mot okkupantene og deres lakeier.

Men dette, leser, får du ikke lese om i vestlig media. Aviser og TV har ukritisk formidlet en amerikansk myte om noen bombeglade terrorister, uten å vurdere hvilke historiske og sosiale forhold som har skapt disse motstandsfolkene.
Akademiske studier i USA betrakter dem som nettopp motstandsfolk, ikke terrorister. Faktum er at det ikke bare er sunnimuslimer som utgjør motstanden, men også irakere som hører til alle etniske og kulturelle grupper som finnes i Irak. Akkurat nå er motstanden sterkest i Mosul og i Bagdad, men hele landet er i opprør mot en korrupt og udugelig regjering som bare tjener amerikanske interesser.

Mens motstandere av Irakkrigen er raske til å påpeke at USAs okkupasjon er feilslått, nøler de med å dra den åpenlyse konklusjonen: at den irakiske motstandsbevegelsen seirer. Observasjoner som det er bannlyst i vestlige media. Ideen om amerikansk ufeilbarlighet er en vel bevart myte, så selv om amerikanske tropper ble tatt på fersk gjerning mens de dyttet sine helikoptre ned i Euphrates-sjøen, ville media vridd på det og kalt det "en strategisk omgruppering".

Norge deltar i opplæringen av irakiske soldater som støtter opp om qusling-regjeringen og deltar derfor på feil side i krigen. En krig som vi vet har kostet over 130 000 irakiske liv, har innebåret omfattende tortur av krigsfanger, samt massakrer som i Falluja og Ramadi, hvor USA anvendte napalm og utarmet uran. Enorme konsentrasjonsleire er skapt, hvor tusener av irakere sitter fengslet uten å vite hva de er beskyldt for. Dette er problemer som er direkte knyttet opp mot okkupasjonen og som derfor ikke kan fjernes gjennom «valg», da politikerne som velges er med på å legitimere sekterisk oppsplitting og ødeleggelsen av Irak.

Den eneste kraften som kan forhindre oppløsning av Irak og borgerkrig i landet er motstandsbevegelsen. Denne bevegelsen har enorm folkelig oppslutning og har gjennom sin væpnede kamp sendt land etter land ut av «koalisjonen». Den kjemper en motstandskamp som er akkurat like legitim som den norske under tysk okkupasjon, og utfører daglig en rekke angrep mot okkupantene og dens irakiske kollaboratører. Dens mål er et fritt, uavhengig og forent og demokratisk Irak, uten imperialistisk tilstedeværelse.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

2009-08-20T05:21:00.000-07:00

USA hevder de sloss for demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan, men 8 år ut i krigen er kvinner like undertrykt som de alltid har vært og landet styres av en klikk med korrupte krigsherrer. Og Norge er med på laget. Med 600 soldater, hvorav 150 er spesialsoldater som opererer i Kabul-regionen er Norge en av de største bidragyterne til okkupasjonen målt etter innbyggerantall, noe vi vet fordi norske politikere går rundt å skryter av det. Som om å delta i en folkerettstridig okkupasjon av et land langt vekk er noe å være stolt over! Dette militære eventyret koster årlig 750 millioner kroner, penger som mye bedre kan brukes i bistand og hjelpearbeid til afghanerne. Norge er altså i krig med NATO-emblem på armen.

Hvorfor er Afghanistan så viktig for NATO og USA? Jo, krigen handler i realiteten om olje, ikke afghansk, men de enorme oljeressursene i Kaspihavet. USA ønsker å bygge en oljerørledning gjennom Afghanistan. Det betyr at oljen må flomme gjennom provinsen Kandahar, Taliban sitt kjerneområde. I 2007 sa Richard Boucher, Statssekratær i USAs utenriksdepartement, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan sånn at oljen kan flomme igjennom landet. Olje og gass har motivert USA utenrikspolitikk i mange år. Frivillig eller ufrivillig er Norge med som en brikke i denne krigen om energiressurser.

Denne foreslåtte rørledningen kalles TAPI etter initialene fra de fire berørte landene (Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og India). 11 planleggingsmøter har blitt holdt de siste syv årene med den asiatiske utviklingsbanken som sponsor. Bygningstart er planlagt til neste år. Til tross for at våre ledere vet dette, unngår de diskusjoner om dette sensetive teamet.
Dette er sannheten om krigen. Det handler ikke om å bekjempe terrorisme eller bygge demokrati. Krigen er en kolonikrig der USA forsøker å underlegge seg Afghanistan for å kontrollere midtøstens og sentralasias olje- og gassressurser.

Midt oppi dette skal det avholdes presidentvalg 20.august. Motstandskampen anerkjenner ikke valget og har trappet opp sine aksjoner, samtidig som USA satt igang en enorm militærkampanje i Helmand-provinsen. Valget er bare et av USAs forsøk på å legitimere okkupasjonen og framstille seg selv som demokratiets forkjempere. Dette er bare et farsevalg der Hamid Karzai er en selvsagt vinner. Karzai er bare en lakei for USA-imperialismen, en nikkedukke for okkupantene.

Barack Obama har fortsatt i Bush sine fotspor og trapper nå opp krigen i et desperat forsøk på å knuse motstandsbevegelsen. I sør-afghanistan pågår omfattende terrorbombinger og militære operasjoner med sivilbefolknigen som fremste offer. Ingen må tro at denne opptrappingen vil føre til at motstanden forsvinner. Tvertimot. Det spiller ikke noen rolle hvor mange soldater som sendes inn, for jo flere okkupanter jo mer vil motstanden tilta og økes. Sovjet klarte ikke å hærta Afghanistan gjennom 10 lange år med langt flere soldater, hva får USA og NATO til å tro at de skal gjøre det så veldig mye bedre?

Ingen suksess

2009-08-16T04:30:00.000-07:00

De amerikanske generalene skryter i disse dager over hvordan operasjonen i Helmand ikke har kostet afghanske menneskeliv, og det er jo sant. Men man må jo spørre: hvem sin skyld er det? Det er jo snarere motstandsbevegelsen som må få ros for at de ikke gikk inn i konfrontasjon med USA i byene, da dette ville føre til store sivile tap. USAs mål med offensiven var å knuse Taliban, og hvis Taliban hadde gjort som irakerne gjorde i Fallujah, blitt og kjempet - da ville USA ha smadret hele Helmand.

Nei, Taliban har lært av historien. De visste at store konfrontasjoner ville føre til store sivile tap, såvel som tap i egne rekker. De har ikke trukket seg ut fra Helmand, men svømmer blant befolkningen som fisken i vannet. Samtidig utfører de nålestikkangrep mot USA, klassisk geriljakrig: angrip fienden der den er svakest, unngå store konfrontasjoner.

Nå kommer også festtalene fra Helmand om hvilke suksess offensiven var, hvordan Taliban er drevet vekk og gjenoppbygningen kan starte. Men Taliban er ikke drevet fra Helmand. I sørlig Afghanistan kan man ikke isolere Taliban fra sivilbefolkningen, for Taliban er befolkningen. Det er vanlige folk som utgjør motstandsbevegelsen og det er vanlige folk som sloss mot USA.

NATO og USA har ikke seiret i Helmand, de har opplevd tapstall høyere enn noen annen måned i krigen. I juli mistet NATO 76 soldater og langt flere ble skadet, ett jagerfly og tre hellikoptere ble skutt ned. Halvveis ut i august har ytterligere 33 NATO-soldater mistet livet. Og dette er bare de offesielle tapstallene, det virkelige er nok lang høyere.

Det har ikke engang kommet store rapporter om tapstall blandt motstandsbevegelsen, sånn som USA fabrikerte tidligere i krigen. Antagelig har ikke Taliban mistet flere enn noen få, da angrepene mot NATO preges stort sett av veibomber mot konvoier og sjelden store konfrontasjoner med NATO-styrkene.

USA og NATO vinner ikke fram i Helmand-provinsen fordi de sloss mot et stammefolk som ikke lar seg beseire. Afghanerne lar seg ikke dominere av stormakter, en lekse som Sovjetunionen måtte lære på den harde måten. Jo flere soldater som sendes til landet, jo mer vil motstanden øke. Slik er mønsteret i alle geriljakriger.

SAM

2009-08-14T06:01:00.001-07:00

Denne sangen blei skrivi på åttitallet etter at IRA kjøpte et stort parti med SAM-missiler - bakke-til-luftmissiler - fra Libya.
Opprinnelig prøvde IRA å skaffe våpen fra latinamerikanske våpenhandlere, men dette mislyktes og førte til fengslinger.

Sangen er en hyllest til IRA som endelig har skaffe seg ny våpen, nå kunne de skyte ned britiske helikoptre med stor styrke.
Dessverre blei ikke disse våpnene noen gang brukt. Hvorfor er usikkert.

Etter fredsavtalen blir det sagt at ETA kjøpte disse SAM-missilene av IRA. Det kan også hende at noen av missilene nå er i hendene på dissidentgrupper som Real IRA.

Up the 'RA!

Taliban svarer med gevær

2009-07-20T12:09:00.000-07:00

Samtidig som Afghanistan-debatten raser i en rekke land, har NATO satt igang en offensiv i Helmand-provinsen. Iniviativet for å søke dialog med Taliban har vel neppe vært lengre unna. Midt oppi dette skal det i august avholdes valg i landet.

Lederen av Taliban, Mullah Omar, er nå senter for oppmerksomheten i disse viktige dagene for krigføringen i Afghanistan. Det pakistanske militæret sier at de kan stå som mellommenn for å hjelpe USAs president Barack Obama i et forsøk på å få en slutt på den åtte år lange konflikten.

Samtidig som det snakkes om forsoning og dialog, har USA satt igang en stor offensiv mot Taliban.

Det samme ser Mullah Omar, som neppe er interessert i samtaler. De siste månendene har han konsolidert sitt tak over de forskjellige mektige motstandsgruppene i Afghanistan og i Pakistans stammeområder. Motstandskampens mål er – som det har vært helt siden starten av krigen – en total militær seier mot de utenlandske troppene.

USAs offensiv i Helmand viser seg mislykket allerede før den er ordentlig igang. Halveis i juli har 56 NATO-styrker mistet livet, to helikoptere og to jagerfly er blitt skutt ned av motstandskampen.[1] Dette er høyere tapstall enn noen tidligere måned i krigen mot Afghanistan. Motstandskampen har benyttet et bredt spekter av geriljataktikker, men mest effektive er de fjernstyrte veibombene som er enkle og billige å produsere, og som samtidig påførerer okkupantene store slag i magen.

Taliban har igjen festet et grep rundt provinsene Ghazni, Logar og Wardak og regelrett paralysert de lokale qusling-myndighetene. [2] Guvernøren i Ghazni-provinsen unnslapp nettopp såvidt et angrep fra motstandsbevegelsen. I grense-provinser sånn som Kunar og Nuristan hvor NATO for bare for noen måneder siden erklærte seier, gjennom Operation Lion Heart, har nå Taliban gjenerobret..

Med nasjonale valg i Afghanistan neste måned har Pakistans militære satt fart på sine aksjoner. Landet har de siste årene blitt redusert til en klientstat for USA-imperialismen. Pakistan benyttes til å rydde opp i militante bevegelser i egne stammeområder, som fungerer som et samling- og rekrutteringsted for opprøret i Afghanistan.
Før angrepene 11. september og starten på «krigen mot terror» hadde Pakistans militære og etteretning gode kontakter til Taliban og andre islamistiske organisasjoner.

Sist uke gikk talsperson for pakistans etteretning ut og sa at Pakistan ikke bare var i kontakt med Mullah Omar, men de kunne også få ham til forhandlingsbordet sammen med USA. Abbas sa at i bytte for en slik rolle vil Pakistan ha innrømmelser fra Washington over Islamabads konflikt med India. [3] Som et svar har Richard Holbrooke uttalt at han ikke utelukket samtaler med Taliban. Avgjørelsen hviler derimot på Mullah Omar.

Forskjellige etteretningsgrupper, inkludert Pakistans, beskrev tidligere Afghanistans nasjonale motstandsbevegelse som underlagt styringen av forskjellige grupper. Disse inkluderte grupper i Kunar, Nuristan og Nangarhar, Haqqani-nettverket i Ghazni, Paktia og Khost og Nord-Waziristan i stammeområdene i Pakistan. Samtidig finnes det et nettverk i nordlige Afghanistan ledet av Gulbuddin Hekmatyar.

Det var en tidligere generell oppfatning at Mullah Omar, selv om han var en symbolsk og ideologisk leder, hadde blitt redusert til en regional leder av de sørvestlige afghanske provinsene, Kandahar, Helmand, Urzgan, Zabul og Farah. Selv om motstanden spredde seg over hele Afghanistan, var det trodd at den sentrale kommandolinjen som Taliban opparbeidet seg i 2006 var tapt og at kordineringen med de andre motstandsgruppene lå på et minimum. Denne oppfatningen spredte seg tidligere i år, på et tidspunkt da NATO sendte ytterlige forsterkninger til Afghanistan. Målet med forsterkningene var å utføre felles operasjoner med Pakistan for å hindre at motstandsfolk fra Pakistan krysset grensen.

Mens bombene raste over stammeområdene i Pakistan trengte de forskjellige motstandsgruppene hverandres hjelp og etablerte nye linjer for samarbeid og kordinering – og Mullah Omar ble igjen aktiv.

Som et svar ble det samlet sammen et Shura (stammeråd) i sørvest-Afghanistan som samlet sammen det som var av mostandsgrupper i de to landene. Mullah Omar sa på møtet at hver gruppe burde sette opp sin egen motstandstrategi og at hovedvekten skulle legges på å frigjøre Afghanistan.

Møte vedtok også å integrere flere smågrupper i provinsene Logar og Kabul til større grupper innad i Taliban. Tidligere mottok disse gruppene minimalt med finansiell støtte, men på grunn av deres strategiske posisjon vil de nå motta støtte fra Haqqani-nettverket. Deres mål er å utføre aksjoner mot NATOs forsyningslinjer, først og fremst fra Jalalabad til basen i Bagram som ligger like utenfor Kabul, hvor norske soldater er utplassert. [4]

I lys av disse utviklingene er det liten plass for en dialog med noen – og ihvertfall ikke med USA.

Etter Shuraet og den militære konsolideringen i Afghanistan har Mullah Omar sendt et klart signal til USA at en militær seier er det eneste alternativet for Taliban og at ingenting annet enn en total seier for motstandskampen kan kan få slutt på krigen.

[1] http://www.breakingnews.ie/world/eykfsneyauql/rss2/

[2] http://atheonews.blogspot.com/2009/07/report-taliban-captures-district-in-e.html

[3] http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/8154292.stm

[4] http://online.wsj.com/article/SB124562262680835357.html

Rettferdighet for Mumia?

2009-07-05T02:29:00.000-07:00

27.mars henla den føderale ankedomstolen anken til Mumia Abu Jamal, som har vært på death row i 24 år for et drap han ikke begikk. Denne avgjørelsen gjør det klart at Mumia ikke kan få rettferdighet innenfor det eksisterende systemet, et system som planter falske beviser og dømmer en uskyldig mann til døden. Domfellelsen av Mumia viser hva dødsstraffen egentlig handler om: barbarisk raseri, lynsjing satt i system. Det er nå viktigere enn noen gang å vise støtte til Mumias kamp for frihet og kreve hans løslatelse!

Domfellelsen av Mumia er et rasistisk komplott mot en uskyldig mann, en revolusjonær, en mann som har stått for rettferdighet mot USA-imperialismen. Siden hans ungdom i Black Panther har han opplevd hat og forfølgelse fra staten, fordi han blir oppfattet som en sann representant for afroamerikanerne. Saken til Mumia viser hvor barbarisk dødsstraffen egentlig er, en instutisjonlisert statlig terror som har sine røtter i slaveri og lynsjing av svarte i sør-statene.

Dette kan være den siste juridiske anken for Mumia, og dermed gjennomføres ett av de verste justismord i nyere tid. Mumia er feilaktig dømt for drapet på en politimann i 1981. I 28 år har politiet, påtalemyndigheter, politikere og media skreket etter blod. Mumia, en revolusjonær journalist, er en trussel og et symbol på afroamerikansk enhet. Disse kreftene ønsker å drepe Mumia ikke bare for å få vekk hans stemme, men også for å sende et signal til svarte ungdommer og alle som våger å heve stemmen mot rasisme og undertrykking. Dommeren i saken, Albert Sabo, gjorde som han lovet da han i 2001 ble hørt si den klassiske setningen: “I’m going to help them fry the n----r.”[blythe.org/). En rasistisk jury, falske vitnesbyrd og trusler fra politiet var grunnlaget for domfellelsen av Mumia.

Både den statlige domstolen i Pennsylvania og den føderale domstolen har avslått å vurdere bevismateriale som tydelig slår fast av Mumia er uskyldig. Aller tydeligst er tilståelsen til Arnold Beverly, om at han - ikke Mumia - skjøt og drepte politimannen og at Mumia ikke hadde noe med drapet å gjøre.

Det eneste vitnet som hevder å ha sett Mumia med en pistol i hånden er Cynthia White, en prostituert som ble gitt tjenester av politiet for å ljuge. To månender etter Faulkners død laget politiet og påtalemyndighetene en historie om at Mumia innrømmet drapet mens hans nesten blødde ihjel på legevakten etter å ha blitt skutt og banket av politiet.

Domfellelsen og dødsstraffen er basert på politisk forfølgelse, en fortsettelse av USAs krig mot Black Panther-aktivister som førte til at 38 pantere og hundrevis andre ble fengslet og påfølgende regelrett terror mot svarte aktivister. Politiet og påtalemyndighetene lar seg ikke stoppe i deres kamp mot Mumia – de står ikke tilbake for skremming av vitner, forfalskning av bevis og en regelrett forfølging av alle som står opp og forsvarer Mumia. Nå er det viktigere enn noen gang å mobilisere støtte til kampen for Mumias frihet og vi må avvise en hver tillit til det korrupte og rasistisk rettsvesenet.

Skriv under på dette oppropet http://www.thepetitionsite.com/petition/148169316
Meld deg på epostlisten til støtte for Mumia ved å skrive en epost til alerts@freemumia.org

Lytt til Mumia' radiosendinger her:

http://www.prisonradio.org/mumia.htm

Maleren

2009-06-21T07:20:00.000-07:00

Det stod en fyr og malte hos naboen
Jeg tilbød han en Seidel, han sa ja
Han hadde fine tenner

Klart vi kan!

2009-06-12T02:45:00.000-07:00

Valget til EU-parlamentet var en skikkelig nedtur for venstresiden og ytre høyre vant seter i en rekke land.

Samtidig med valget til EU-parlamentet ble det avholdt lokalvalg i Irland. Republican Sinn Féin ble valgt inn i Co Galway, noe som er gode nyheter for republikkanerne. Jobben med å gjenoppbygge den republikanske bevegelsen er startet!

Dette er kanskje en kilde til inspirasjon for oss i Rødt også når vi går inn i en hektisk valgkamp. Bare ved å stole på egne krefter og organisere en grasrotkampanje der vi setter opp et klart skillelinje mellom oss og den etablerte "venstresiden" - kan vi komme inn med 2 på tinget.

Hvis vi gjør som Mimir Kristjansson mener og støtter den "rødgrønne-regjeringen" (som er verken rød eller grønn), vil partiet vårt ende opp som et haleheng til SV - og hva er da vitsen med å stemme på oss, når du får orginalversjonen til samme prisen? Vi må si "vi kan", så høyt som mulig, sånn at alle hører det.

Vi må si at vi ikke kan støtte en krigsregjering, en arbeiderfiendtlig regjering og en regjering som styrer på EØSs premisser. Istedet må vi bruke valgkampen på å mobilisere støtte til arbeidere som kjemper mot postdirektivet, for en levelig pensjon og hente soldatene hjem.

FrP-koden er sånn sett veldig enkel. Angrip og avslør sosialdemokratiet fra venstre, for det er sosialdemokratiets svik som gjør at ytre høyre har styrket seg så kraftig. Det er mitt tips til skoledebattantene også: Angrip regjeringen. Ikke end opp i en blokkdebatt mot FrP, for i en sånn situasjon drukner vi og ingen vil se forskjell på oss og de andre partiene på "venstresiden".

Irak vil seire

2009-06-05T13:05:00.000-07:00

President Obama fortsetter i samme sporet som sin forjenger når han frir til kongressen for å bevilge ytterlige milliarder for å fortsette okkupasjonen av Irak og Afghanistan.

Et annet eksempel på Obamas' fortsatte krigspolitikk er hans besøk til Bagdad i april, der han hyllet de amerikanske soldatene for deres «extraordinary achievement» i Irak. Hvilke «prestasjon» var det Obama refererte til? At krigen mot Irak har kostet 1,5 millioner irakere livet og tvunget en sjettedel av befolkningen på flukt? Eller kanskje Obama refererer til den totale ødelggelse av iraks økonomi? Det finnes vel ikke et riktig menneske i verden som kan mene at dette er noen «prestasjoner».

USAs mål med sin utenrikspolitikk er verdenshegemoni. De har opprettet militærbaser i 150 land og de angriper suverene nasjoner som er «ulydige». Som Omar Barghouti, en palestinsk intelektuell, sa: «Ett og et halvt århundre etter at slaveriet offesielt ble opphevet, har de nye herskerne i USA planer om å gjenopprette det, bare på verdensskala denne gang.»

6 år etter invasjonen kontrollerer ikke USA engang Bagdad og de kommer aldri til å gjøre det. Dette skyldes ene og alene motstandskampen, som er fast bestemt på å kaste ut okkupantene og deres quslinger fra Irak.

Selvom de amerikanske soldatene gjemmer seg inne i militærbasene sine – i frykt for motstandsbevegelsen – så blir de fortsatt påført militære tap. Bare iløpet av mai ble det drept 25 soldater og mange flere ble såret. Totalt har okkupantene mistet 4627 soldater og 100 000 er skadd. I tillegg blir de amerikanske militærbasene og den Grønne Sone dagelig bombadert med Katusha-raketter.

For å forstå hvordan en så sterk motstandsbevegelse kan oppstå må vi tilbake i tid og se på et program som den irakiske hæren satt igang allerede i 1994. Visepresidenten Izzat al-Douri fikk i oppgave å opprette en hæravdeling som kunne drive motstandskamp mot utenlandsk invasjon. 6 millioner irakere ble trent til å kjempe en bygeriljakrig i den såkalte Al-Quds-hæren.

I 2002 marsjerte tusenvis av irakere med en AK-47 på skulderen, de gjorde seg klar til «den lange krigen» mot USA-imperialismen. Dette er iraks masseødeleggelsesvåpen. Mennesker, ikke våpen, som er istand til å utføre dødelige operasjoner mot okkupantene og som til slutt vil krones med seier. Den irakiske motstandskampen har enkle våpen, mens motparten jagerfly, tankser, missiler og moderne teknologi.

I juli 2003 da George Bush ble spurt om hva han mente om irakerne som gjorde motstand mot okkupasjonen, sa han: «Det er noen som tror at forholdene er sånn at de kan angripe oss i Irak. Mitt svar er «bring them on». Og det gjorde irakerne, med en styrke som ingen hadde forventet seg.