Årsakene til krigen i Libya

USA og NATO har spilt en viktig rolle i å hisse opp og intensivere motsetningene mellom opprørerne og den libyske regjeringen. Gjennom NATO og FN støtter disse utenlandske maktene opprørerne direkte, politisk, økonomisk og militært.

Gaddafi er en torn i øyet til USA og NATO. Først og fremst fordi han utfordrer og konfronterer USAs hegemoni i verden. Han har krevd større makt til afrikanske land og den Afrikanske Union. Han har krevd større makt til de små landene i FN. Han har krevd etterforskning av tidligere kriger til USA og europeiske stormakter. Han går inn for en ny verdensorden hvor USA innehar en mindre dominerende rolle.
Hele spillet om Libya er nettopp det, et skuespill. NATO trenger å holde en fasade av et legitimt og nøytralt NATO som handler på vegne av FN. I realiteten er begge disse organisasjonene et verktøy for amerikansk utenrikspolitikk.

Gaddafi er i realiteten en skarpsindig, maktglad leder som har vist pragmatisme og fleksibilitet for å beholde makten i landet. Som så mange andre maktmenn trives han med makt og han vet hvordan han beholder den, med brutalitet om nødvendig. Imidlertid er ingen leder enten god eller ond. Gaddafi er intet unntak.

Mistro mot USA

Før Gaddafi ga opp sitt atomprogram og gjorde opp for tidligere synder, måtte han være sikker på at USA holdt sin del av avtalen. Han hadde rettmessig mistro til USA. Han trodde, igjen rettmessig, at USA kom til å dolke han ryggen da han ga opp sine forhandlingskort. Etter at de to statene ble enige, sørget USA for at FN-sanksjonene ble fjernet og normale relasjoner ble etablert. Alle de andre stormaktene i verden gjorde det samme. Mange høyere embetsmenn besøkte Libya og Gaddafi besøkte Paris. Snart ble oljekontrakter signert.

Advarte om al-Qaeda

Før sanksjonene ble opphevet søkte Gaddafi samarbeid med vesten. Før angrepet 11. september advarte Gaddafi gjenntatte ganger mot trusselen fra al-Qaeda. To år før 11. september ga han masse etteretning til vesten angående al-Qaeda, som den gang som nå er en av hans fiender. [1]

Hvorfor har da vesten snudd på flisen etter denne perioden med tilsynelatende idyll? Hvorfor har Gaddafis mareritt blitt en realitet etter denne perioden med vennskap?
Krigen handler ikke om at Gaddafi møtte opprøret med militærmakt. Det er ikke fordi vesten har humanitære bekymringer. Vesten har feks. ikke gjort noe for å stoppe, snarere oppmuntret, Saudi Arabia sin militærmakt mot Bahrain.
Krigen handler faktisk ikke om demokrati. Faktisk foreslo Gaddafi å innføre en radikal form for sosialdemokrati, men forslaget ble stoppet av den libyske regjeringen. Han foreslo å nasjonalisere og omfordele oljeformuen direkte til libyere. Dette gjorde at Gaddafi gikk i klinsj med deler av eget statsapparat og det nasjonale oljeselskapet. Denne friksjonen mellom Gaddafi og regjeringen er en av mange årsaker til dagens borgerkrig.

Nasjonalisering av olje

Det er to grunner til at vesten nå prøver å fjerne Gaddafi. Den første er oljekontrakter. I forhandlingene hvor Gaddafi ga opp sitt atomvåpenprogram og ga oppreisning til terrorofre, gikk flere kontrakter til vestlige oljeselskaper. I mars 2004 ble en avtale signert med Shell. I 2007 ble en annen avtale inngått hvor det største britiske oljeskapet BP ble begunstiget. I bytte ble Ali Mohmed al-Megrahi sluppet ut fra et skotsk fengsel der han hadde sittet for Lockerbiebombingen.
Men som et resultat av de lave oljeprisene i 2009 erklærte Gaddafi at han vurderte å nasjonalisere de utenlandske oljeselskapene i Libya.

Når oljeprisene lå på 150 dollar i 2008 satt Gaddafi igang infrastrukturprosjekter som var finansiert av oljepengene. De lave oljeprisene skapte problemer for Libya, så det ble vurdert å få mer ut av oljeselskapene. I juni 2009 hadde Libya reforhandlet kontrakten sin med Frankrikes ledende oljeselskap. De hadde allerede reforhandlet med andre internasjonale oljeselskap.

Den offentlige trusselen om å nasjonalisere oljen kan ha vært et forhandlingskort, men kombinert med de reforhandlede kontraktene ble de utenlandske oljeselskapene og deres regjeringer usikre på Gaddafis intensjoner. Videre hadde Gaddafi enda et forhandlingskort: å slippe til russiske, kinesiske og indiske oljeselskaper.
Gaddafi blandet seg ikke inn i affærene til vestlige oljeselskaper før den pågående vestlige aggressjonen. Derfor er det et blindspor når det hevdes at USA og NATO startet krigen mot Libya for å få kontroll over libysk olje. Libysk olje må sees i en større, afrikansk sammenheng. Det er ikke veldig kjent, men afrikansk olje kan faktisk overgå oljen i midtøsten.

Det har blitt gjort store oljefunn i flere regioner i Afrika. Det har vært stor kamp mellom USA, EU, Kina, Russland, India og Sør Korea om kontroll over denne oljen.

Afrikansk enhet

Dette henger sammen med den andre grunnen til vestens ønske om å fjerne Gaddafi: hans forsøk på å organisere afrikanske land politisk og dermed gi dem større makt, på bekostning av stormaktene i øst og vest. Under endrede forhold utspiller enda et kapittel i rivaliseringen over afrikanske ressurser seg som en reprise av tidligere imperialistisk kolonial rivalisering. I dag er vesten fortsatt interessert i å kontrollere disse ressursene, men nå møter de konkurranse fra nasjonene i øst.
Grunnen til den vestlige aggresjonen mot Libya forståes bedre når vi analyserer Gaddafis tale til FN 23. september 2009. Det finnes en video med oversettelse av hans tale på internett. [2]

I denne talen tar Gaddafi et oppgjør med vesten generelt og USA spesielt. Han kritiserer FN som instutisjon. Han stiller de ubehaglige spørsmålene få andre statsledere tørr å stille. Han foreslår politiske forandringer som vil redusere makten til stormaktene og styrke makten til landene i sør.
Ironisk nok viser aggressjonen mot Libya sannheten i deler av den krasseste kritikken mot FNs opptreden og politiske struktur. Denne gangen ble han ikke angrepet for hans støtte til det vesten kaller terrorisme, men for hans streben etter å endre maktbalansen i verden. Vesten vendte seg mot Gaddafi fordi han utfordret stormaktene.

Utviklingen den siste tiden viser at Gaddafis kritikk av sikkerhetsrådet har vært velbegrunnet. Det har også vist seg at det er godt grunnlag for hans mistro mot USA og deres allierte.

Vestlig presse gjorde innbyggerne sine en bjørnetjeneste når de på arrogent og overfladisk vis avviste Gaddafi sin FN-tale som rabling fra en gal statsleder. De foretrakk å skrive om klærne hans, fremfor å ta på alvor hans faktiske kritikk av USA-ledede kriger i Irak, Jugoslavia og Afghanistan.

Problemet til Gaddafi og hele den libyske regjeringen er at de utfordrer det amerikanske hegemoniet i verden. De utfordrer vesten. De utfordrer dominansen til stormaktene. Vesten ønsker å kvitte seg med denne type tenkning. Vesten ønsker å kvitte seg med Gaddafi og erstatte ham med en av deres egne lakeier. Derfor bombes Libya i dag. USA og NATO angriper Gaddafi for å demme opp for innflytelsen ideene hans har i Afrika og resten av verden.

[1] http://www.allvoices.com/contributed-news/8515366-libyian-intelligence-helped-cia-fight-alqaida-for-years-behind-the-scenes-all-thats-gone-now-im-afraid
[2] http://www.veoh.com/watch/v19123836HFQazwD2?h1=Muammar+Gaddafi+Speech+To+United+Nations+Sept