torsdag 20. januar 2011

Fargerevolusjonen uten vestlig støtte


Folket har reist seg i Tunisia, og presidenten er blitt tvunget til å forlate landet. Er dette startskuddet for "fargerevolusjoner" også i de arabiske landene?

Dette er scener som vestlige land gjerne vil se i Iran: tusenvis av modige ungdommer som kaster en autoritær hersker ut av landet. Dessverre er det ikke Iran det gjelder, det er det det nord-afrikanske landet Tunisia. Folket har reist seg mot den vestligstøttede, undertrykkende presidenten Zine el Abidine Ben Ali og tvunget ham til å forlate landet. Og vestlige land venter nervøst, for hvis vestlige lakeier kan kastes ut av Tunisia, kan det samme skje i andre arabiske land som Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Bahrain.

Jernhånd

Frankrike har alltid vært klar i sin støtte til Ben Ali og hans brutale framferd mot demonstrantene. I praksis har Frankrike ignorert folkebevegelsens krav om at Ben Ali måtte gå og i stedet konsekvent understreket at han er landets legitime leder. Som tidligere fransk koloni har Frankrike fremdeles store politiske og økonomiske interesser i Tunisia, og med Ben Ali forsvinner også deres kontroll over disse interessene.

Ben Ali styrte Tunisia uavbrutt fra 1987 til 2011. Som mange andre vestligstøttede arabiske herskere styrte han landet med en jernhånd som resulterte i utbredt korrupsjon, massive brudd på menneskerettighetene og mangel på grunnleggende demokratiske rettigheter.

Demonstrasjonene sprer seg

Når en ung gateselger i midten av desember tente på seg selv for å protestere mot arbeidsleldighet og korrupsjon i de sentrale byen Sidi Buzeid rynket ikke vestlige ledere en mine. Det ble antatt at Ben Ali ville knuse protestene som fulgte i løpet av kort tid. Trygg på seg selv nektet Ben Ali i begynnelsen å innfri noen av kravene til demonstrantene. Som et resultat av dette økte demonstrantene raskt i antall, og demonstrasjonene spredte seg til andre byer, til store deler av Tunisia var preget av opprør.

Først sparket Ben Ali tre medlemmer av hans regjering. Så beordret han hæren til å beskytte hovedstaden i landet og viktige regjeringsbygg.
Samme dag som TV-talen sparket presidenten flere høystående medhjelpere, inkludert innriksministeren som hadde gitt hæren grønt lys til å skyte og drepe demonstranter; noe som kostet 60 mennesker livet.
I sitt forsøk på å beholde makten i landet beodret Ben Ali et portforbud om natten. Men demonstrasjonene fortsatte og eskalerte med store sammenstøt med politiet 14. Januar.

13. Januar stod Ben Ali skjelvende foran TV-kameraene og snakket til folket. Han bønnfalte folket han hadde undertrykt i over 23 år, han ba om en ny sjanse og lovet å få en slutt på skytingen mot demonstrantene. TV-talen stoppet ikke folket. Tusenvis marsjerte dagen etter til innenriksministeriet, symbolet for den statlige undertrykkelsen. Samme dag oppløste Ben Ali regjeringen og parlamentet og beordret nyvalg innen 6 måneder. Noen timer senere erklærte han unntakstilstand i landet, men bare to timer senere rapporterte arabiske TV-stasjoner at han hadde forlatt landet.

Demonstrasjonene minner om Iran i 1979, da tusenvis var ute i gatene for å styrte en annen vestlig-støttet diktator, den iranske sjaen, men denne gangen skjedde opprøret i et langt raskere tempo.
Vestlige land under ledelse av USA har investert millioner av dollar i både skjulte og utilslørte operasjoner for å styrte det iblant anti-vestlige regimet i Teheran. Folket i Tunisia har ikke mottatt noe støtte fra vesten, verken økonomisk eller enda viktigere, politisk. Derfor kan heller ikke vesten ta æren for revolusjonen som tvang Ben Ali til innrømmelser nesten hver time, før han tilslutt ble kastet ut av landet.

Borgerkrig eller demokratisk mulighet?


Hendelsene i Tunisia er viktige for utvikling av den arabiske verden. Opprøret kan føre til en mulighet for demokrati over den arabiske verden. Et annet alternativ er at det utvikler seg en situasjon som den en så i Algerie på 90tallet, da demokratiseringen ble knust straks det så ut til at islamistene kom til å vinne valget. Historien etterpå kjenner vi; borgerkrig og hundretusenvis av døde.

Vi kan være sikre på at de arabiske lederne er i full gang med å planlegge hvordan de kan stoppe alle liknende opprør i deres egne land. Det er i hvert fall liten tvil om at Tunisias folkelige opprør, som hadde i seg en blanding av økonomiske krav og krav om poilitisk frihet, vil inspirere folket i arabiske land, som i dag styres av autoritære ledere og monarker.

"Fargerevolusjon"

Vi har sett en demokratisk revolusjon i gatene i Tunisia. Men revolusjonen kan ikke sammenlignes med "fargerevolusjonene" i det tidligere Sovjetunionen, hvor USA alltid hadde en finger med i spillet. Revolusjonen i Tunisia retter seg derimot mot en undertrykkende og autoritær president som for fult støtter opp under USAs "krig mot terror".
Vi har enda ikke sett det siste kapitelet i kampen om Tunisia. Historien viser oss at mye kan skje i disse situasjonene, enten det er militæret som griper makten, tidligere regjeringsmedlemmer, eller det utvikler seg et sjikt med ledere fra gata som har deltatt i protestene. Det kan også trekkes paralleller til opprøret i Caracas i 1989 som i sin tur førte til at Hugo Chavez senere ble valgt som president. I så fall har vi bare sett startskuddet for noe som kan uvikle seg til en politisk rundans hvor folk opplever at det er mulig å beseire de undertrykkende arabiske regimene.

Kronikken stod på trykk i Adresseavisen 20.01.11.