fredag 19. november 2010

Sheriffen og gjenglederen


Se for deg en sheriff som tilbyr en fremstående gjengleder følgende avtale: "Hvis du slutter å stjele fra naboene dine i tre måneder, så skal jeg gi deg førsteklasses våpen og hindre ethvert forsøk fra myndighetene på å rettsforfølge deg videre."

Det høres absurd ut, sant? Men prøv denne da: I bytte mot en midlertidig byggestans av ulovlige bosettinger på Vestbredden, har Barack Obama lovet og levere 20 F-32-jagerfly til Israel. Verdien på flyene er rundt 3 milliarder dollar. Fly Israel selvsagt kommer til å bruke til å drepe flere palestinere. Og ikke bare det, Obama har også lovet å dempe reaksjonene fra FN på Goldstone-rapporten, fortsette å legge ned veto mot Israel-kritiske resolusjoner vedrørende Israels massakrer mot nødhjelpsflåten i Gaza og fortsatt holde en beskyttende hånd over Israels massive atomvåpenarsenal.

Vi kan jo bare lure på hva fortsettelsen vil bringe. Kanskje Israel får Nobels fredspris til neste år?

lørdag 6. november 2010

Amalie


Jeg var på et sykehus, så mye var klart. Det var jul, det var også ganske klart. Hva jeg gjorde her var litt mer uklart. Det var gule vegger, det var ihvertfall klart.
Det var lange korridorer, blankpolert gulv, potteplanter som var av plastikk, alikevel gikk det ei jente rundt og vannet de. Hun hadde jo sine rutiner. Men jeg spaserer nå litt opp og ned i gangen filosoferer litt, tenker over de store spørsmål, som det heter.

Ei ung jente kommer ut av et rom i korridoren, jeg hilser høflig som en sann gentlemann. Armene hennes er fulle av arr og jeg kan kjenne på frykten hennes. Jeg har så lyst til å ta tak i hun i begge skuldrene og fortelle hun at hun er vakker, at hun er fin, at hun er verdifull. Men jeg gjør ikke det, istedet snur jeg meg idet hun går forbi og ser ryggen hennes som sakte beveger seg nedover i korridoren. Hun er skrøpelig for å være en sånn ung jente. Hun bærer smerte i sekken som om all lidelse i verden er hennes ansvar. Og kanskje det var dèt. Kanskje hun var senteret for all lidelse, all smerte og alt som gjorde vondt.

I så fall vil jeg løfte min hatt enda høyere neste gang hun går forbi, stille meg til tjeneste for hennes sak og bære min del av byrden. Ja, faktisk kreve å få lide sammen med hun.

Hun var en skadet fugl og jeg beundret henne.

Derfor fulgte jeg etter hun igjennom den gule gangen, forbi personalrommet der alle de ansatte satt og drakk kaffe. Her sitter de og koser seg mens denne jenta snart faller sammen av all smerten hun må bære. Istedet for å kjefte på de hever jeg hodet og hilser med hatten.

Jenta klarer nesten ikke å åpne den neste døren, hun er på vei inn til røykerommet og jeg kommer hun til undsettning og åpner døren helt for hun. Der blir vi stående å stirre på hverandre. - Hvem er du? spør hun etter en stund.

- Det er et veldig godt spørsmål, unge dame, svarer jeg og bukker respektfult.

- Du er morsom, sier hun og i ett brøkdel av et sekund kan jeg se antydning til et smil. Og bare antydningen gjør at jeg får bekreftet min tro på at jeg har et formål med å være her.

Når hun har tent opp sigaretten sin setter hun seg i en grønn stol som et plasert rundt et bord, med to askebegere og en avis. Jeg setter meg i stolen foran henne og forsøker å få blikkontakt. Hun stirrer ut igjennom vinduet der hun sitter med beina helt inn til magen. Hun er helt konturløs der hun sitter helt anonym. Armene hennes skjelver og hun kobler helt ut. Hun var redd, livredd.

Jeg fanger blikket hennes og jeg gransker det lenge. Jeg så langt inn i en uendelighet av tomhet, jeg så en kropp som hadde gitt opp, en sjel som hadde blitt kjørt igjennom en kjøttkvern. Men nysjerrig er hun. Nysjerrig på meg? Hun tar ihvertfall og gir meg en sigarett, som jeg tenner opp etterfulgt av en lang hostekule. Hun sier hennes navn er Amalie.
Og igjen kan jeg se en antydning til smil, før hun igjen faller inn i sine egne tanker. Hun må nok løse verdens problemer der hun sitter, for så utmattet er hun.

Jeg tar et nytt trekker av røyken og får enda en hostekule. Og igjen gir hun meg blikkontakt.

- Jeg er ikke helt vant med å røyke sigaretter, sier jeg. - Faktisk har jeg ikke gjort det siden barneskolen, når vi gjemte oss i en skog like ved skolen og røyket. Jeg husker at jeg spydde og var dårlig hele neste dag. Ja, du kan tro moren min var sint.
- Du er ikke som de andre, ikke så full av deg selv, sier hun så med helt feil tonefall som om det nesten kunne høres ut som en anklage.
En høy og stor mann står midt i rommet, han må ha kommet inn mens vi snakket for jeg la ikke merke til han før nå. Jeg merket det først på Amalie for jeg kunne se at hun ble anspent. Først henvender han seg til meg: - ansatte har ikke lov å røyke på røykerommet, vi må gå utenfor.
Jeg kan se at Amalie spenner musklene enda mer og jeg kan kjenne på frykten hennes. - Du skal inn på rommet ditt, du er skjermet.
- Nei, nei, svarer Amalie.
- Hvorfor ikke? spør den store mannen.
- Fordi det er en begravelse der.
- Hvem sin begravelse er det da? spør mannen mens han himler med øynene.
- Min, presser hun spakt ut.
Uten noen forvarsell begynner han å dra i jenta, mens hun dytter han vekk. Hun veier nok ikke mer enn 60 kilo, men alikevel klarer hun å dytte han vekk, gang på gang mens hun roper - Ikke ta på meg, gå vekk!
- Nei, nei! roper hun, høyere nå, mens mannen legger hun i bakken.
- Ta hun i beina, vi skal løfte hun inn på rommet.
- Nei, sier jeg.
Flere pleiere kommer til og de bærer hun ut av rommet. En tåre renner nedover kinnet mitt. Jeg tror jeg må finne meg en ny jobb, men det er ikke derfor jeg gråter.