Irak på vei mot frigjøring

Over 6 år er gått siden den ulovlige invasjonen av Irak. I dag kjemper det irakiske folk en heroisk kamp for sin frihet. Med sine AK47 og RPG-raketter fører den irakiske motstandsbevegelsen en krig mot qusling-regjeringen ledet av Nuri al-Malaki og de vil ikke gi opp før regjeringen er kastet og de siste amerikanske soldater har forlatt landet. Obama fryktet et nederlag i Irak og trakk ut deler av den amerikanske styrken, men kampen vil fortsette til alle utenlandske soldater forlater Irak. Fakta er at irakerne er iferd med å seire.

Irak vil igjen bli en suveren nasjon, et senter for antiimperialisme og arabisk motstandskamp.

Quslingene er ikke engang trygge i sin egen hule, som det spektakulære angrepet mot den Grønne Sone, dette enorme komplekset hvor den amerikanske ambassaden holder til, avslører. Den irakiske motstandsbevegelsen svømmer blant massene som fisken i vannet og retter sine dødelige angrep mot okkupantene og deres lakeier.

Men dette, leser, får du ikke lese om i vestlig media. Aviser og TV har ukritisk formidlet en amerikansk myte om noen bombeglade terrorister, uten å vurdere hvilke historiske og sosiale forhold som har skapt disse motstandsfolkene.
Akademiske studier i USA betrakter dem som nettopp motstandsfolk, ikke terrorister. Faktum er at det ikke bare er sunnimuslimer som utgjør motstanden, men også irakere som hører til alle etniske og kulturelle grupper som finnes i Irak. Akkurat nå er motstanden sterkest i Mosul og i Bagdad, men hele landet er i opprør mot en korrupt og udugelig regjering som bare tjener amerikanske interesser.

Mens motstandere av Irakkrigen er raske til å påpeke at USAs okkupasjon er feilslått, nøler de med å dra den åpenlyse konklusjonen: at den irakiske motstandsbevegelsen seirer. Observasjoner som det er bannlyst i vestlige media. Ideen om amerikansk ufeilbarlighet er en vel bevart myte, så selv om amerikanske tropper ble tatt på fersk gjerning mens de dyttet sine helikoptre ned i Euphrates-sjøen, ville media vridd på det og kalt det "en strategisk omgruppering".

Norge deltar i opplæringen av irakiske soldater som støtter opp om qusling-regjeringen og deltar derfor på feil side i krigen. En krig som vi vet har kostet over 130 000 irakiske liv, har innebåret omfattende tortur av krigsfanger, samt massakrer som i Falluja og Ramadi, hvor USA anvendte napalm og utarmet uran. Enorme konsentrasjonsleire er skapt, hvor tusener av irakere sitter fengslet uten å vite hva de er beskyldt for. Dette er problemer som er direkte knyttet opp mot okkupasjonen og som derfor ikke kan fjernes gjennom «valg», da politikerne som velges er med på å legitimere sekterisk oppsplitting og ødeleggelsen av Irak.

Den eneste kraften som kan forhindre oppløsning av Irak og borgerkrig i landet er motstandsbevegelsen. Denne bevegelsen har enorm folkelig oppslutning og har gjennom sin væpnede kamp sendt land etter land ut av «koalisjonen». Den kjemper en motstandskamp som er akkurat like legitim som den norske under tysk okkupasjon, og utfører daglig en rekke angrep mot okkupantene og dens irakiske kollaboratører. Dens mål er et fritt, uavhengig og forent og demokratisk Irak, uten imperialistisk tilstedeværelse.

Hvorfor er det krig i Afghanistan?

USA hevder de sloss for demokrati og kvinnefrigjøring i Afghanistan, men 8 år ut i krigen er kvinner like undertrykt som de alltid har vært og landet styres av en klikk med korrupte krigsherrer. Og Norge er med på laget. Med 600 soldater, hvorav 150 er spesialsoldater som opererer i Kabul-regionen er Norge en av de største bidragyterne til okkupasjonen målt etter innbyggerantall, noe vi vet fordi norske politikere går rundt å skryter av det. Som om å delta i en folkerettstridig okkupasjon av et land langt vekk er noe å være stolt over! Dette militære eventyret koster årlig 750 millioner kroner, penger som mye bedre kan brukes i bistand og hjelpearbeid til afghanerne. Norge er altså i krig med NATO-emblem på armen.

Hvorfor er Afghanistan så viktig for NATO og USA? Jo, krigen handler i realiteten om olje, ikke afghansk, men de enorme oljeressursene i Kaspihavet. USA ønsker å bygge en oljerørledning gjennom Afghanistan. Det betyr at oljen må flomme gjennom provinsen Kandahar, Taliban sitt kjerneområde. I 2007 sa Richard Boucher, Statssekratær i USAs utenriksdepartement, at målet til USA var å stabilisere Afghanistan sånn at oljen kan flomme igjennom landet. Olje og gass har motivert USA utenrikspolitikk i mange år. Frivillig eller ufrivillig er Norge med som en brikke i denne krigen om energiressurser.

Denne foreslåtte rørledningen kalles TAPI etter initialene fra de fire berørte landene (Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og India). 11 planleggingsmøter har blitt holdt de siste syv årene med den asiatiske utviklingsbanken som sponsor. Bygningstart er planlagt til neste år. Til tross for at våre ledere vet dette, unngår de diskusjoner om dette sensetive teamet.
Dette er sannheten om krigen. Det handler ikke om å bekjempe terrorisme eller bygge demokrati. Krigen er en kolonikrig der USA forsøker å underlegge seg Afghanistan for å kontrollere midtøstens og sentralasias olje- og gassressurser.

Midt oppi dette skal det avholdes presidentvalg 20.august. Motstandskampen anerkjenner ikke valget og har trappet opp sine aksjoner, samtidig som USA satt igang en enorm militærkampanje i Helmand-provinsen. Valget er bare et av USAs forsøk på å legitimere okkupasjonen og framstille seg selv som demokratiets forkjempere. Dette er bare et farsevalg der Hamid Karzai er en selvsagt vinner. Karzai er bare en lakei for USA-imperialismen, en nikkedukke for okkupantene.

Barack Obama har fortsatt i Bush sine fotspor og trapper nå opp krigen i et desperat forsøk på å knuse motstandsbevegelsen. I sør-afghanistan pågår omfattende terrorbombinger og militære operasjoner med sivilbefolknigen som fremste offer. Ingen må tro at denne opptrappingen vil føre til at motstanden forsvinner. Tvertimot. Det spiller ikke noen rolle hvor mange soldater som sendes inn, for jo flere okkupanter jo mer vil motstanden tilta og økes. Sovjet klarte ikke å hærta Afghanistan gjennom 10 lange år med langt flere soldater, hva får USA og NATO til å tro at de skal gjøre det så veldig mye bedre?

Ingen suksess

De amerikanske generalene skryter i disse dager over hvordan operasjonen i Helmand ikke har kostet afghanske menneskeliv, og det er jo sant. Men man må jo spørre: hvem sin skyld er det? Det er jo snarere motstandsbevegelsen som må få ros for at de ikke gikk inn i konfrontasjon med USA i byene, da dette ville føre til store sivile tap. USAs mål med offensiven var å knuse Taliban, og hvis Taliban hadde gjort som irakerne gjorde i Fallujah, blitt og kjempet - da ville USA ha smadret hele Helmand.

Nei, Taliban har lært av historien. De visste at store konfrontasjoner ville føre til store sivile tap, såvel som tap i egne rekker. De har ikke trukket seg ut fra Helmand, men svømmer blant befolkningen som fisken i vannet. Samtidig utfører de nålestikkangrep mot USA, klassisk geriljakrig: angrip fienden der den er svakest, unngå store konfrontasjoner.

Nå kommer også festtalene fra Helmand om hvilke suksess offensiven var, hvordan Taliban er drevet vekk og gjenoppbygningen kan starte. Men Taliban er ikke drevet fra Helmand. I sørlig Afghanistan kan man ikke isolere Taliban fra sivilbefolkningen, for Taliban er befolkningen. Det er vanlige folk som utgjør motstandsbevegelsen og det er vanlige folk som sloss mot USA.

NATO og USA har ikke seiret i Helmand, de har opplevd tapstall høyere enn noen annen måned i krigen. I juli mistet NATO 76 soldater og langt flere ble skadet, ett jagerfly og tre hellikoptere ble skutt ned. Halvveis ut i august har ytterligere 33 NATO-soldater mistet livet. Og dette er bare de offesielle tapstallene, det virkelige er nok lang høyere.

Det har ikke engang kommet store rapporter om tapstall blandt motstandsbevegelsen, sånn som USA fabrikerte tidligere i krigen. Antagelig har ikke Taliban mistet flere enn noen få, da angrepene mot NATO preges stort sett av veibomber mot konvoier og sjelden store konfrontasjoner med NATO-styrkene.

USA og NATO vinner ikke fram i Helmand-provinsen fordi de sloss mot et stammefolk som ikke lar seg beseire. Afghanerne lar seg ikke dominere av stormakter, en lekse som Sovjetunionen måtte lære på den harde måten. Jo flere soldater som sendes til landet, jo mer vil motstanden øke. Slik er mønsteret i alle geriljakriger.

SAM

Denne sangen blei skrivi på åttitallet etter at IRA kjøpte et stort parti med SAM-missiler - bakke-til-luftmissiler - fra Libya.
Opprinnelig prøvde IRA å skaffe våpen fra latinamerikanske våpenhandlere, men dette mislyktes og førte til fengslinger.

Sangen er en hyllest til IRA som endelig har skaffe seg ny våpen, nå kunne de skyte ned britiske helikoptre med stor styrke.
Dessverre blei ikke disse våpnene noen gang brukt. Hvorfor er usikkert.

Etter fredsavtalen blir det sagt at ETA kjøpte disse SAM-missilene av IRA. Det kan også hende at noen av missilene nå er i hendene på dissidentgrupper som Real IRA.

Up the 'RA!